Sitat

“Jane Ashlands gradvise forsvinning” av Nicolai Houm

 photo Jane Ashlands gradvise forsvinning_zpszxsml21f.jpg

“Menn som skriv om kvinner”, det var det dette “fenomenet” denne boka vart karakterisert under. No er det jo ikkje så veldig uvanleg at menn skriv om kvinner, men det er nok flest kvinner som skriv om menn enn vice versa. Og sjeldan eller ikkje, bra utført er den i alle fall. Denne romanen, altså.

Boka handlar om Jane Ashland, som er i djup sorg. Når Diazepamen sluttar å verke som ynskja, må ho gjere noko anna. Ho må fokusere, og det ender med at ho vert besett av slektsgransking, og ender opp i Noreg. Ho flyr, og på flyet møter ho Ulf (“Er det et ekte navn?”). Når ho møter dei fjerne slektningane sine i Oslo, går omtrent ingenting glatt eller etter nokon plan, og ho reiser brått. Ho kontaktar Ulf, og vert med han på fjelltur, sjølv om ho synest Ulf er i overkant interessert i moskusbæsj.

Dette er ei bok om sorg, og korleis takle den. Eller ikkje takle den, og konstant bli fortalt at det no burde gått betre, her ta denne pilla, det går fint, korleis har du det, det er ikkje for seint å finne ein ny, her burde vore teikn til forbetring. Den handlar om å unngå å gå vidare, klamre seg til minner og ikkje byrje å gløyme. Det er rett og slett ei treffande, fin og velskriven bok om sorg og sakn. (Og så er omslaget kjempefint!)

Forlag: Tiden
Utgivelsesår: 2016