Canada

Sitat

«Alias Grace» av Margaret Atwood

Leseeksemplar

Denne boka har det tatt meg eit år å lese ut. Ikkje fordi den var trå å kome seg gjennom, men fordi eg visste at den var så god, at når eg leste i den, måtte eg kunne ha fullt fokus på boka. Eg kunne ikkje lese ei side her eller der på bussen. Du forsvinn såpass inn i universet og teksten at det ikkje går an å tenke på andre ting. Og den typen bøker er verkeleg noko for seg sjølv.

Atwood fortel historia om Grace Marks, som på midten av 1800-talet vart dømt til livstid som medverkande til eitt grusomt mord (eigentleg to, men dommen for det første var nok), berre seksten år gamal. I følge retten skal ho ha vore forelska i arbeidsgjevaren sin, som var forelska i den andre tenestejenta, og vore så sjalu at ho overtalte tenesteguten som var forelska i henne sjølv, til å myrde sjefen og den andre tenestejenta. Men historiene Grace fortalte i retten var aldri like, og medskudlige McDermott fortalte tre heilt andre historier. Grace fortsatte å sei at ho var uskuldig, og mange jobba hardt for å både få henne dømt og frikjend.

Hovudfokuset i boka ligg rundt samtaler ho skal ha hatt med ein lege/psykolog, Simon Jordan, som tjue år etter dommen ville finne ut om ho faktisk var uskuldig, skuldig, eller gal. Vi får samtaler, tilbakeblikk, brev og tanker begge gjer seg. Det er djuptpløyande, gripande og tar verkeleg tak i den menneskelege psyka. Det er litt ekte tekstar (for det her er jo ei sann historie), men det meste er meisterleg dikta opp av Atwood. Boka er ganske tjukk, men vel verdt det. Betre portretteringar enn dette er vel knapt skrive.

Forlag: Virago
Utgivelsesår: 2017 (1996)

Fleire bøker av Margaret Atwood finn du HER.

Sitat

«Reisen hjem» av Lori Lansens

Reisen hjem er ei bok eg kjem til å bære med meg lenge. Detaljane kjem nok til å bli borte, men den ulidelig triste, men hjartevarme stemninga sitt i. Det var ei ordentlig rørande og fin historie.

Sharla er ei lita jente, totalt neglisjert og avvist av mora. Avvist blir ganske bokstavelig når mora skaffer Sharla barnevakt for sommeren, men stikk av med den nyaste i ei lang rekke kjærastar. Barnevakten er ei svart, eldre dame ved namn Addy Shadd, som òg veit korleis det er å ha det vanskeleg. Ho er ei utruleg varm og forståelsesfull dame, som gjer sitt absolutt beste for vesle Sharla, som kjem til å bety alt for henne. I tillegg får vi følge Addy frå ho var femten, og fram til i dag.

Eg trur seriøst hjartet mitt knuste ein gong eller fem når eg høyrde historia til vesle Sharla, og eg skulle gjerne fortalt mora hennar ein ting eller to. For den saks skuld er det mange i Addy sitt liv eg skulle skjelt ut òg. Men det var ikkje berre fælt, her var mange flott menneske ein kunne lært litt av. Alt i alt var dette ei kjempefin og sterk bok, som er perfekt til sommerlektyre.

Forlag: Juritzen
Utgivelsesår: 2011

Sitat

«The Sun and Her Flowers» av Rupi Kaur

Leseeksemplar

Eg var veldig begeistra over debuten til Rupi Kaur, Milk and Honey, som eg lås då den kom i fjor. I ettertid er eg ikkje like begeistra for den som eg var då, for der er mange banale tekstar kven som helst skulle skrive. Eg reflekterte litt over dette før eg starta å lese diktsamling nummer to. Altså The Sun and Her Flowers.

I starten var eg redd for at det skulle vere litt av det same her, litt for mykje innsmetta knekk berre for å fylle boka. (For den her er mykje tjukkere enn den førre.) Det begynte litt enkelt, og den første delen var den dårlegast. (Sånn i tilfelle du har tenkt å gi opp, er det faktisk verdt å fullføre!) Her er eit lite dikt eg likte ekstra godt:

i have survived far too much to go quietly
let a meteor take me
call the thunder for backup
my death will be grand
the land will crack
the sun will eat itself

– the day i leave

Styrkene i boka er uten tvil dei lange dikta (som er innramma), dei var verkeleg flotte. Dei inneheld strofer som

and I lost myself to him
he took and he took
wrapped me in the word special
until i was so convinced he had eyes only to see me
hands only to feel me
a body only to be with me
oh how he emptied me

Kaur fortsetter med dei feministiske dikta, lyrikken om sjølvskading, sjølvelsking, kroppspositivisme og vennskap. Her tek ho det likevel eitt hakk lengre, og blir meir politisk. Spesielt tek ho for seg flyktningssituasjonen, og bruker mora si som eksempel (som innvandra til Canada frå India saman med ektemannen):

what if
there isn’t enough time
to give her what she deserves
do you think
if i begged the sky hard enough
my mother’s soul would
return to me as a daughter
so i can give her
the comfort she gave me
my whole life

Illustrasjonene er nydelege, og noko av det som gir boka form. Ho er så flink til å illustrere dikta sine, og det blir brått litt meir personleg. Og apropos personleg, dikta er treffande for kanskje alle unge jenter. (Det er ei faen så brutal verd, altså.) Eg avslutter ei ganske så tynn omtale med ei anbefaling og eit ganske omfangsrikt dikt (metaforisk, altså):

yes
it is possible
to hate and love someone
at the same time
i do it to myself
every day

Forlag: Simon & Schuster
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Rupi Kaur finn du HER.

Sitat

«Veien ved Boolavaun» av Anne Enright

Boka er sponsa av Pax forlag

Dette er ei skikkeleg irsk bok! Anne Enright er jo ein kjend irsk forfattar, miljøet i boka er grønt, vått, vakkert og kaldt, og eg får ein skikkeleg Dubliners-feeling av bokas første halvdel. (Om du ikkje er veldig opptatt av verdslitteraturen, så er Dubliners kanskje det best kjende verket til ein annan stor, irsk forfattar, James Joyce.)

Grunnen til at eg får denne feelingen (eller kjensla, orsak) er at del éin av boka er delt opp i fem, ei historie frå kvart familiemedlem sitt liv. Dei er spreidde på geografi, tid og stad i livet. Det blir liksom berre fem små historier frå tilfeldige irar sine liv, og som tilfeldigvis er i slekt. Eg opplever denne delen som ein kolossal (men viktig) oppbygging til den faktiske handlinga.

Historia starter vel eigentleg i del to, då dei fire søskena Emmet, Dan, Constance og Hanna alle reiser heim att til jul for første gang på lenge, og får vite at mora Rosaleen har tenkt å selje barndomsheimen deira. Barna vert halvvegs sinte, halvvegs trur dei ikkje på henne. Søskena har ikkje spesielt mykje kontakt med kvarandre, og stemninga er heile tida litt beklemt. Og eg kan jo seie såpass at julefeiringa ikkje vert heilt det nokon hadde venta seg.

Ein medrivande roman, absolutt. Ei historie som eigentleg ikkje er noko utanom det vanlege, men skildra eksepsjonelt nøyaktig. Det mest fascinerande med boka er måten Enright klarer å så tydelig skifte fortellerstemme og -stil for kvart kapittel. Ho skriv fint og truverdig om familieliv og relasjoner; det å vere glad i mennesker du ikkje eigentleg likar og skuldkjensla ein får når ein ikkje behandler menneska ein er glad i så godt som ein burde. Dette er fem vilt ulike menneske med veldig ulike liv, for alltid knytt saman av familieband. Enright lukkast med å skildre både dei store og små delane av eit familieliv, både dei delane som er fine og dei delane som er vanskelege. Absolutt ein roman verdt å plukke med seg!

Forlag: Pax
Utgivelsesår: 2016