Sitat

«The One Memory of Flora Banks» av Emily Barr

Denne unike ungdomsromanen er ei slik bok som berre blir betre og betre dess lenger ut i boka du kjem. Den starta ganske dramatisk, blei så veldig treig ei stund, men siste halvdel var verkeleg ekstrem. Det var twist på twist på slutten, og uhyre spennande.

Flora Banks har hukommelsestap. Eit ganske spesielt tilfelle av det, for ho hugser alt som skjedde før ho var elleve år gamal og opererte ut ein svulst. Ingenting ho har opplevd etter det fester seg i hukommelsen, men Flora gjer så godt ho kan for å leve eit normalt liv. Ho er no sytten år gamal, og på fest saman med bestevenninna, Paige. Men på slutten av festen kysser ho kjærasten til Paige, Drake. Dette hadde jo berre forsvunne ut i intet, dersom det ikkje var slik at Flora hugser det når ho vakner. Ho hugser faktisk kysset, heilt på ekte. Flora er overbevist om at det er ekte kjærleik, og når Drake tek kontakt frå Svalbard, grip ho sjansen sin til å vere med guten ho elsker, og reiser. (Og de kan jo tenke dykk korleis det her utspelar seg når ho gløymer alt som har skjedd rundt kvar tredje time!)

Grunnen til at det er treigt i starten, er fordi ho ramser opp heile livet sitt kvar gong ho gløymer kvar ho er. Det er på grensa til frustrerande, men eg forstår jo kvifor det må vere slik. Men veldig lite viser seg å vere slik det kan sjå ut ved første augneblink i Floras liv, og stein etter stein blir snudd. Dette er verkeleg eit psykologisk drama av førsteklasses kvalitet, og Barr viser gong på gong i slutten av boka at ho har evna til å overraske. LES!

Boka er per dags dato kun tilgjengeleg på engelsk.

Forlag: Penguin
Utgivelsesår: 2017

Advertisements
Sitat

«En av oss lyver» av Karen M. McManus

Leseeksemplar

ALTSÅ, spenningsromanar for ungdom. Her er det mykje bra, men denne er verkeleg fantastisk. Ikkje så altfor grusom, men meir psykologisk utfordrande. Eg verkeleg susa gjennom boka, for den var så medrivande! Det tok bittelitt tid å venne seg til den brå vekslinga mellom karakterane, men når du hadde blitt kjend med dei, gjekk det fint.

Simon, Nate, Addie, Cooper og Bronwyn er alle svært forskjellige ungdommar, som alle sit att etter skulen ein dag. Dei er absolutt ikkje den typiske forsamlinga i gjensittinga (unntatt Nate, då), og det viser seg å ikkje bli ei typisk gjensitting heller. For før tida er ute, er Simon død. Og nokon i rommet må vere den skuldige. Dei fire andre seier dei ikkje gjorde det – men ein av dei er nøydd til å lyge. For nokon har drept Simon.

Boka er superspennende, og sidene flyr av gårde. Du blir så godt kjend med karakterane, og det aller meste er ganske så truverdig. Her er så mange problem ein kan kjenne seg att i, så mange viktige tema som vert tekne opp. Du blir glad i personane, og du sit med nervane i heilspenn til siste side er snudd.

Eg har eigentleg berre ein ting å klage på: altså den derre siste sida. Den var så altfor obvious. Når hinta kom, trudde eg at det var falske spor slik at eg skulle bli lurt til å tru at eg hadde skjøna samanhengen. Og eg blei dritskuffa når eg kom til slutten og forsto at eg hadde visst det heile tida. Eg hadde faktisk håpt på ein smartare slutt.

Boka er òg tilgjengeleg på engelsk, One of us is lying, dersom du foretrekk det.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Hjertet er en knyttneve» av Ingrid Ovedie Volden

Leseeksemplar

Åh, Volden har verkelig teken på å skrive vakre ungdomsromanar! Eg likte veldig godt Alt som teller då eg las den for ei tid tilbake sidan, og denne her var faktisk endå betre. Det er noko med måten ho skriv på, som gjer det så intelligent, men likevel tilgjengeleg og forståeleg. Slike barnebokforfattarar treng vi fleire av, for det er alt for mange barnebøker skrivne ganske så nedlatende.

Oliver har familietrøbbel; mora har forlatt dei for ein annan mann, og faren til Oliver er knust. Faktisk så knust at hjartet hans gir etter, og han vert innlagt på kardiologisk. På kardiologisk avdeling møter Oliver plutseleg på Aline, den nye jenta i klassa. Ho har valt hjartet som organ å skrive om i skuleoppgåva dei har fått utdelt, og heng på avdelinga med jamne mellomrom. Eit skjørt og fint vennskap utviklar seg mellom dei, men begge vil oppdage kor vanskeleg det kan vere å måtte ta val.

Som sagt er denne boka heilt nydeleg, og den er veldig lettlest! Kapitla er korte, så den er fin for dei som ikkje er så glade i å lese òg. I tillegg er boka full av kunnskap og klokskap, varme og glede. Det er ei skikkeleg feelgoodbook, og den kan anbefalast til alle frå ti-elleve og oppover.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Ingrid Ovedie Volden finn du HER.

Sitat

«Behold the Dreamers» av Imbolo Mbue

Leseeksemplar

Dette er ein dramatisk og voldsomt velskriven roman om klasseforskjeller, kulturforskjeller, overlevelsesinstinkt og lojalitet. Eg trur temaet kanskje er litt amerikansk til å slå an her i Noreg, men om du er interessert i den økonomiske krisa i USA for nokre år sidan (Lehman-krakket) og afrikanske emigrantar, så vil det vere veldig god lesning.

Jende og kona Neni har nettopp emigrert frå Limbe, Kamerun til New York, USA. Jende har fått seg jobb som privatsjåfør for ein viktig ansatt i Lehman Brothers, Clark Edwards og familien hans. Jende og Neni opplever saman med barna sine kor vanskeleg det kan vere å passe inn. Dei knytter eit underleg og ujevnbyrdig band til Clark-familien. Når krisa rammer Lehman Brothers og Clark sitt liv vert snudd på hovudet, og dermed vert Jendes liv i sin tur også øydelagt. Og til slutt raser alt saman.

Det er ein utfordrande roman, som belyser mange samfunnsproblem i USA. Men det eg likte best med romanen var skildringa av dei mellommenneskelege forholda, både mellom innad i familiane og mellom dei. Dette er ekte menneske, ikkje glansbilete eller klisjear.

Forlag: 4th Estate
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Gather the Daughters» av Jennie Melamed

Ikkje les denne om du er ei sart sjel. Det er ikkje ei ungdomsbok. Det er ein sterk, altfor truverdig og skremmande dystopi.

Kva viss du har vokst opp på ei lita øy, og du heile livet har blitt fortalt at de er dei einaste igjen i verda. I det som pleide vere USA er det no berre øydeland: alt er brent opp av flammer frå dommedag og kunne sjuke og funksjonshemma mennesker er att. De er dei einaste igjen.

Nokre jenter gler seg til dei får mensen så dei kan bli gifte. Dei aller fleste gruer seg. Janey er den som gruer seg mest; faktisk så mykje at ho har sulta seg i årevis for å unngå å bli fruktbar. Ho er dermed mykje eldre enn dei andre jentene, og har fått ein rar og mislikt posisjon i samfunnet. Ho er vaksen, men ikkje vaksen. Amanda er ei av dei som har sin «summer og fruition» no (fruktbarhetssommer?), og vert raskt gift og gravid. Men når Amanda får greie på eit par ting og begynner å stille spørsmål ved det religiøse samfunnet, ender ho opp død. Og verre enn det – Janey ser korleis ho døyr. Og det er her alt eksploderer, for Janey har fått nok av det undertrykkande samfunnet ho lev i, og ho trur ikkje på alt dei er blitt fortalt om forfedrene sine. Ho starter eit opprør, som ender brutalt.

Som eksempel på kor fucka desse religiøse gærningane er: det er heilt normalt – faktisk forventa og påkrevd – at fedre skal forgripe seg på døtrene sine frå dei er småbarn, så dei skal vere førebudd på ekteskapet som kjem rett etter første sommer med mensen. Vanligvis i tolv-trettenårsalderen. Og ja, menna er ofte ti år eldre. Og når dei har blitt vekkgifta, flytter dei stort sett inn i huset til eit av foreldrapara, og dei må berre fint ta gift og ofre livet for den yngre generasjonen. KVA I SVARTE FAEN.

Dette er ei historie om å stå opp for seg sjølv og alle andre, tørre å stille dei kritiske spørsmåla og viktigheten av å gjere offer. Viktigheten av vennskap, fellesskap og tillit. Og litt om svakhetene vi alle har, og kva svakheter vi ikkje burde akseptere under nokon omstende.

Boka er knallbra. Midt i blinken for fans av The Handmaid’s Tale og The Power. Men igjen, boka har sterke scener: eg tek ikkje noko ansvar for mareritt.

Forlag: Tinder Press
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«De syv søstre», «Stormens søster» og «Skyggesøsteren» av Lucinda Riley

Då har eg og endeleg tatt fatt på denne – nesten latterleg – populære serien. Ei av bøkene er jo konstant på bestselgerlista, anten i pocket eller innbunden eller som e-bok. Det er jo heilt vilt! Så eg måtte jo faktisk berre sjekke dette ut for meg sjølv, då veldig mange av favorittbøkene mine blir samanlikna med Rileys bøker (og som den book hoarderen eg er, så har eg nesten alle bøkene hennar allereie).

De syv søstre er et leseeksemplar frå Boklageret

I den første boka, får vi sjokkerande nok vite at dei berre er seks søstre (og eg kan lukte at den sjuande nok vil dukke opp før serien er slutt, noko anna ville blitt rart). Alle samlast i barndomsheimen sin i Sveits, då faren deira er død. Og her må vi akseptere eit merkeleg premiss for boka: adoptivfaren deira har reist verda rundt og adoptert desse seks jentene (sjølv om han er singel, mykje vekkreist og dei vert oppfostra av ei slags hushjelp/barnepike), då han prøver å «samle» alle jentene frå eit stjernebilete kalla De syv søstre. Det er heller sært. Men ok, la oss berre godta at han var ein eksentrisk og rik mann som adopterte trengande, nyfødte pikebarn.

Denne boka handler om den «førstefødte» av jentene, Maia. Etter adoptivfarens død, har ho som dei fem andre fått eit brev som leder henne tilbake til opphavet sitt. Maia reiser til Rio de Janeiro, og eit gamalt herskapshus. Problemet er berre at den gamle kvinna som bur der gir henne klar beskjed om at ho tar feil, og umogleg kan vere fødd i dette huset. Og så hopper ti nesten hundre år tilbake i tid, til Rios stortid, då Kristusstatuen skulle setjast opp. Vi følgjer Izabela, ei vakker sosietetsjente som vil frigjere seg frå eit mogleg ekteskap, og blir med ei venninne og hennar familie til Europa, der ho forelskar seg hodestups i byen Paris.

Eg veksla mellom å lese boka og høyre den på lydbok når eg gikk på fjellet (kan eg få litt applaus?), og det var ei heilt herlig historie å ha på øyrene og koble av med. Eg trur ingen vil beskylde boka for å vere veldig realistisk, men nydelig er den! Eg synest miljøet i Rio de Janeiro er heilt fantastisk skildra, og boka blir jo som ein liten ferie dit. Så no får eg komme i gang med nummer to! (Og det blir rart å lese ein brite sin skildring av Noreg.)

I boka om den nest eldste systera, Ally, forflytter vi oss som sagt til Noreg. Dette skjer ikkje før langt ut i boka, og det er mykje vi skal gjennom først. (Forresten var skildringane av Bergen utruleg ekte! Sjølv om eg trur Riley overvurderer nordmenns vennlighet mot framande.) Før farens død, møter Ally sitt livs kjærleik og ser lyst på framtida. Lukka hennar varer dessverre ikkje så lenge, når faren død og forloveden vert riven vekk frå henne. Ho bestemmer seg til slutt for å finne ut meir om røttene sine i Noreg, og undersøker historia om Anna Landvik frå slutten av 1800-talet og hennar tilknytning til Ibsen og Grieg. Eller rettere sagt, til Peer Gynt.

Eg synest historia om sangerinna Anna og hennar liv i Christiania var den absolutt beste delen av boka, og så langt tenkjer eg at Riley kunne fått like mykje ut av å berre ha skrive dei historiske delane av desse bøkene som eigne bøker, og resultatet ville blitt minst like vellukka. Men så er det vel ein del meir å tene dersom du får folk til å kjøpe alle bøkene i ein serie på sju, eg ser den.

Skyggesøsteren er sponset av Cappelen Damm

Star si historie er her faktisk meir spennande enn fortidsdelen, så vidt. Ho føler seg kvalt i forholdet til den dominerande søstera Cece, og prøver å bryte laus. På jakt etter familien sin finn ho ein litt dysfunksjonell ein, som ho forelsker seg i. Men ho forstår ikkje kva hennar opphav skal ha med dei å gjere? Ho starter å nøste opp trådene, men oppdager raskt at ho ikkje er den einaste som leiter.

I fortidsdelen involverer Riley som vanleg mange historiske karakterer, og her får den engelske adelen køyrt seg. (Eg kan kanskje forstå kvifor Kjærlighetsbrevet blei tatt ut av butikk i England for mange år sidan, då romanen opprinneleg kom.) Ho legg ikkje akkurat fingrane i mellom, og fantasien er høg. Men det er litt av det som gjer bøkene såpass gode (sjølv om det ikkje litterære mesterverk, langt i frå), er kor virkelighetsfjernt heile greia er. Og slike totalt utruverdige underhaldningsromanar trengst innimellom. Ei pustepause, liksom.

Dei tre fyrste bøkene i serien er absolutt gode, men som nevnt over kunne dei fint klart seg som sjølvstendige bøker. (Og for meg startar desse kvinnenes historie litt for langt tilbake i tid til at det kjennest relevant for personane dei er i dag.) Det er jo ei stor trend no å veksle mellom notid og fortid på denne måten, og veldig mange liker denne stilen. Det gjer for all del eg og, men eg må innrømme at etter all hypen rundt desse bøkene hadde eg forventa at dei skulle vere dobbelt så gode. Om du ser etter ei verkeleg magisk bok av denne typen, vil eg anbefale I gode og onde dager av Gill Paul. Men dersom du tenker som meg – at den historiske delen utan tvil er den beste delen av boka – bør du sjekke ut bøkene til Dinah Jefferies, spesielt Silkehandlerens datter.

Men lesverdige er bøkene absolutt, og veldig greie å berre fordjupe seg i; rømme litt vekk frå verkelegheita. Og ja, eg skal lese Perlesøsteren. Stay tuned.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: De syv søstre (2015), Stormens søster (2016), Skyggesøsteren (2017)

Fleire bøker av Lucinda Riley finn du HER.

Sitat

«A Separation» av Katie Kitamura

Leseeksemplar

Denne boka var ein ganske underlig leseopplevelse. Stort sett ein god ein, men det var noko som skurra. Språket var litt rart. Det var morsomt, men kanskje litt for bokleg? Som om forfatter eller hovudperson i boka er klar over at det er ei bok, og forteller-forteller historia. Om det gir meining. Eg er litt usikker. Det er verkeleg gripande og du blir engasjert, men likevel er det ein eller annan gnist som mangler, og det kjennest ofte litt påtatt ut heile greia.

Men handlinga er ganske så original og kul! Ei ung kone reiser til Hellas for å leite etter mannen sin som er på researchtur, fordi svigermora presser henne etter å ikkje ha høyrd frå sonen på ei stund. Kona reiser motvillig ned, for ho er sånn eigentleg ikkje kona hans lenger. Dei er separerte, men dei har ikkje fortalt det til nokon enno. Ho har faktisk fått seg ny sambuar allereie. Når ektemannen viser seg å ha hatt eit forhold til ei jente på hotellet dei begge bur på, og at han er forsvunnen uten spor, starter eit merkeleg skodespel der ho må vere den forsmådde kona, den bekymra kona og den kjærlege kona.

Som sagt, kult. Eg veit ikkje heilt om eg trur på dialogane og alt som skjer undervegs, men så er jo heile greia litt absurd. Det tok lang tid frå eg plukka opp boka i starten av oktober til eg las den ferdig no i januar, men eg synest det var litt vanskeleg å kome i gang skikkeleg. Siste halvdel gikk raskt unna, så interessant er den jo!

OBS! Legg merke til at det er eit sitat av Knausgård på omslaget. Det er jo litt kjekt, då. Heia Noreg, liksom.

Forlag: The Clerkenwell Press
Utgivelsesår: 2017