Eg har verkeleg fått sansen for Vigdis Hjorth! Etter at eg las Arv og miljø, kasta eg meg over boka til Kaja Schjerven Mollerin, Vigdis, del for del. (Og eg skal lese Fri vilje etter kvart, altså. Og essaybokpa som nettopp har kome ut!)

Romanen handler om middelaldrende Ingeborg, som opplever at ho har ei frihet i livet: ingen mann, og sonen er flytta ut. Ho reiser til Cuba på ferie nokre veker, og der møter ho cubaneren Enrique. Ho er ikkje sikker på om ho elsker han, men ho vil ikkje gi slepp på denne beruselsen av å ha ei slik spennande affære, og setter i gang den enorme prosessen med å få Enrique inn i landet.

Snakk til meg er både historia om Ingeborgs reiser til Cuba og forholdet til Enrique, men mest av alt er det skildringa av det desperate forholdet ho har (eller ikkje har) til sonen. Boka er skriven som brev utan til og frå, men tydeleg frå mor til son. Ho reflekterer over saknet etter at han flytta ut, korleis ho burde sakne han, korleis han burde sakne henne, og kva er dette «burde»?

Ho skriv så heseblesande og naturleg, og eg føler at eg allereie er blitt fortruleg med korleis ho skriv. Det er tydelig at ho bruker mykje av seg sjølv. Uttrykket «dikte opp for å gjere seg interessant» dukker for eksempel opp i begge bøkene, og temaet usikre forhold mellom foreldre og barn.

Boka var utruleg interessant lesing! Eller høyring. Cathrin Grams innlesing (på Storytel) er absolutt å anbefale!

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2010

Fleire bøker av Vigdis Hjorth finn du HER.