Sitat

«Kjærlighet for voksne» av Anna Ekberg

Leseeksemplar

Dette er den andre boka til Anna Ekberg, som er eit pseudonym for dei samme danske menna som står bak A.J. Kazinski. Som den andre boka til «Ekberg», er dette òg ein såkalla kjærleikskrim; ei krimgåte bygd rundt ei kjærleiksfortelling. Og slik som den første boka, Den hemmelige kvinnen, er resultatet blitt veldig bra.

Leonora og Christian har vore gift i over tjue år, og saman har dei sonen Johan. Heile barndommen sin har Johan vore kreftsjuk, men er no heilt frisk. Dette skulle ha vore dei beste åra i ekteskapet deira, men så oppdager Leonora at Christian har ei elskerinne. Ho vert rasande, for er det noko Leonora ikkje skal etter å ha ofra ei fiolinistkarriere og heile livet for å passe ein sjuk son, så er det å bli forlatt for ei yngre kvinne. Uansett kva.

Historia vert skildra gjennom ein faktisk forteller: den pensjonerte politimannen Holger, som aldri fekk bevist skuld i saka og ikkje kan gløyme den. Han fortel den til dottera si, Josefine, som er ein litt annen type enn han. Saman fungerer Holger og Josefine som forteljar, kommentator, kritikar og moralpoliti. Det er ikkje dårleg skrive, men strengt tatt ikkje naudsynt. Om dei delane hadde vore kutta ville boka vore endå litt tettare, og endå litt betre. Dei øydelegg ikkje plottet, men det bidrar heller ikkje til å gjere det betre. Boka er lang nok som den er, med Christian og Leonoras bakgrunnshistorier og minner.

Og dette er menn som kan skildre kvinner! Det er jo noko av det mest fascinerande med alt, kor truverdige både Leonora og Zenia, den andre kvinna, er. Skildringane av Zenia er faktisk noko av det mest fascinerande med heile boka, spesielt frå eit feministisk perspektiv. Ho vert skildra av både Christian og Leonora, som har vidt ulike syn på denne kvinna (naturleg nok). Men dei oppfatter henne nokså ulikt, og Leonora er den som snakker mest om utsjånaden hennar, medan Christian er meir opptatt av det oppe i hovudet og korleis sexen er. Det er veldig truverdige tankar frå både den forelska og den rivaliserande part.

Alt i alt er boka ganske truverdig, for forfattarane klarer å skrive fram gode argument og tvinge handlinga framover. Språket er godt, men omsetjinga ber preg av at originalspråket er dansk, og er tatt hakket for lett på. Men det er ei god bok, som held deg på pinebenken, og kaster deg av den når del to starter, og sparker deg i sida når del tre kjem.

Forlag: Bazar
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Anna Ekberg finn du HER.

Sitat

«Kafeen på Roscarbury Hall» av Anne O’Loughlin

Boka er eit leseeksemplar frå Norli

Denne boka var ganske så overraskande! Basert på omslaget ville eg jo tippa at dette var ein dramaroman typ «kjærleik og krig». Men du? Det er det ikkje. Det er faktisk ein ganske rørande og god roman, med mykje tragedie, håp og som opner opp rundt eit ganske mørkt tema i moderne irsk historie.

Ella og systera Roberta bur saman i det gamle herskapshuset Roscarbury Hall på den irske landsbygda, men dei har ikkje snakka saman på fleire tiår. Når banken truer med å ta huset, starter Ella opp ein kafé i ballsalen for å betjene lånet. Roberta vert rasande, og betre blir det ikkje når Ella lar ein amerikansk turist omtrent flytte inn og hjelpe til med drifta. Amerikanaren Debbie vart nemleg adoptert frå eit irsk kloster og prøver desperat å finne røttene sine – og klarer dermed å rippe opp i ei vond fortid for mange.

Etter eit kapittel eller to tenkte eg at dette ville bli ei slags krysning av Karin Brunk Holmqvist og Santa Montefiore, men etter å ha lest heile boka trur eg at eg heller definerer det som «eldre frustrerte fruer med hjartet på rette staden». (Ti humorpoeng til meg.) Vi er jo i Irland, så her er katolske nonner og kloster, svære herskapshus og eit bygdemiljø som tatt ut av ein film.

I starten av boka kan den verke ganske så morsom og feelgood som ein får det, men den er mykje meir. Her er mange vonde skjebner som knytast saman, familiehemmelegheiter som avdekkas og sår som rippast opp i. Likevel er det absolutt ei bok å kose seg med. Eg håper faktisk at dette blir ein film!

Forlag: Bazar
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Brev til Victoria» av Marcelo Puglia

Boka er eit leseeksemplar frå Norli

Brev til Victoria

Spenn deg fast og gjer deg klar for ei emosjonell berg-og-dalbane. Fy søren for ei fantastisk bok (og eg kjem heller ikkje over kor VAKKERT omslaget er). Denne boka tar opp så viktige, men eigentleg ingen nye tema. Det er ei ganske tidlaus bok; om forholdet mellom menneske; om kjærleik til livet; om å bruke tida på det som betyr mest; om å klamre seg fast. Forfattaren har sjølv uttalt at denne boka ikkje handlar om liv eller død, men tid. Bruk den rett.

Mauricio har nettopp fått sparken, saman med halvparten av bedrifta. Med eit halvt års sjukeforsikring igjen via jobben, går han for sin årlege sjekk. Og til sitt store sjokk får han vite at han har ein hjernesvulst og seks månader igjen å leve. Mauricio vert knust; han har ei lita jenta på ein månad og ein vakker samboer. Han bestemmer seg raskt for å skrive brev til Victoria (dottera) som ho skal få når ho vert eldre. I løpet av det halve året vi følgjer Mauricio og hans nærmaste, opplever dei mykje. Boka er eigentleg berre ein lang veg med eit vanvittig antall twists and turns, og ein særs kreativ slutt.

Dersom du ikkje liker denne boka, gråter ein skvett eller blir rørt, må du ha eit hjarte av stein. Eg føler liksom at den passer for alle. Måten den knyt saman fleire historier på, forteljarmåten som vekslar mellom brev, personlege synspunkt og ein meir all-vitande forteljar.

Om du treng eksempel til andre verk for å skjøne om dette er noko for deg, kan du tenkje litt Paulo Coehlo, berre meir jordnært og moderne. Eller Breaking Bad, det er eit par parallellar her og (dødssjuk, korleis tene pengar raskt så familien har noko å leve av når eg døyr, nyfødt baby in the mix), berre mindre valdeleg. Eller Et helt halvt år, berre frå eit anna synspunkt. Konklusjonen min er i alle fall at det er ei veldig allsidig bok som vil passe for dei fleste.

Forlag: Bazar
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Piken fra Piemonte» av Fioly Bocca

Boka er sponsa av Tiden forlag

Piken fra Piemonte

Leitar du etter ei bok med supefint omslag og rygg til å pynte opp i bokhylla? Ei gave til mor eller datter? Eller bare godt lesestoff til deg sjølv? Look no further! Debutromanen til Fioly Bocca er midt i blinken.

Mora til Anita held på å døy av kreft. Anita veit ikkje kvar ho skal gjere av seg, ho vil gjere alt for å glede mora. Ho skriv lange brev om forloveden og bryllupsplaner (som ho ikkje eigentleg har planlagt), framtidige barn (som heller ikkje er planlagt) og jobben (som det eigentleg ikkje går så bra på). Anita roter seg inn i et nett av små løgner, og kaoset vert komplett når ho møter barnebokforfatteren Arun på ei togreise, og forelsker seg.

Boka inneheld altså ei helt nydelig historie, men fordi den òg inneheld litt for mange setninger på slutten av avsnitta av typen «Å lukke øynene for å slippe å se […] visker ikke ut virkeligheten, men den skyver den et skritt lenger unna.», så går den ikkje heilt til topps hos meg. Men som sagt: ei nydelig historie om forholdet mellom foreldre og barn; ønske om å oppfylle ønska til dei vi er glad i; små, kvite løgner og om å finne ein gnist hos nokon som ikkje er forloveden din. Og likte du Veien til Roma av Mark Lamprell, vil du elske denne boka.

Forlag: Tiden
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«Max, Mischa og Tetoffensiven» av Johan Harstad

Max, Mischa og tetoffensiven

Ei bok på nesten 1100 sider, som har bortimot dobbelt så mange ord per side som ei vanleg bok. Over eit døgn med lesing. Å vere i det same universet og i dei same, få karakterane så lenge gjer noko med deg. Spesielt når det er snakk om så godt som rein epikk, utan noko stort drama eller mysterium eller problem som skal løysast. Har eg opplevd Vietnamkrigen? Regissert veldig spesielle teaterstykke, eller solgt svindyr kunst? Nei. Men på eit merkeleg vis har eg jo det, via Harstads bok. Og den må jo ha vore ganske bra, sidan eg «orka» å lese ut denne mursteinen.

Romanen handlar hovudsakleg om Max. Som barn på grensa til ungdomslivet vert han tvangsflytta (av foreldra) til USA, frå Stavanger. Han er rasande over å måtte forlate vennane sine. Max er ikkje så utadvent av seg, og får kun éin god venn når han flyttar til Long Island, nemleg Mordecai. Det er Mordecai som seinare introduserer han for Mischa. Vi følger Max i rundt 25-30 år. Innimellom møter vi også Owen, som blir ein viktig person i Max» liv. Owen følgjer vi i veldig ukronologisk rekkefølgje, og får høyre om hans tid i Vietnam, i notida, om forholdet til Martha, forholdet til Seymore og kona og ein del andre ting. (Ærleg: Owen si historie kunne vore si eiga bok, både når det kjem til spenninga og antal sider, og det ville kanskje fungert betre. Ein slags spin-off av MMT.)

Det går ikkje an å nekte for at boka er god (og det gjer eg heller ikkje), og altså godt skriven. Men eg synest det kjem altfor tydeleg til uttrykk kor hardt Harstad har prøvd å lage setningar som skal verke så poetiske, og vere quotable. Det verkar litt vel falskt litt vel ofte, dessverre. Det er verst i starten. Eg vil ikkje anbefale denne boka til kven som helst, ein skal ha tålmodighet for å kome seg gjennom denne. Enkelte av setningane er ei og ei halv side lang, skild med mange semikolon, bindestrekar og nye setningar i parentes. Det kan bli litt vel mykje, og ingen kan påstå at korkje skrivemåten eller historia i seg sjølv er lettleste. (Det er og ganske mange overflødige skildringar, som med fordel kunne vore kutta ned til éin tiandedel.)

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2015

Sitat

«Calendar Girl: Begjært» av Audrey Carlan

Boka er eit førehandseksemplar frå Cappelen Damm

Begjært

Og historia fortsetter! Dette er andre bok om Mia Saunders og hennar år som eskorte. Vi følgjer Mia i april, mai og juni, og etter denne boka er vi altså halvvegs i historia hennar. What? Og så må eg vente på dei to neste bøkene?? Vi snakkar oktober og november, liksom.

Mia har fortsatt reisa si, og hamnar først i Boston (i april) hos ein baseballspelar som ikkje heilt har orden på privatlivet sitt. I mai reiser ho til Hawaii, der ein designer har leigd ho heile månaden for å vere modell for eit plus size-merke. Etter ein heit (på alle måtar) månad, blir juni tilbrakt i Washington DC, hos ein 65-årig politiker. Mia er jo som sagt i forrige omtale av serien ganske tøff, og klarer ikkje la vere å blande seg borti alle sine private affærer og spille hobbyterapeut. (Spoiler: For dei som kun har hørt om bøkene og ikkje lest dei, kan eg avsløre at Mia absolutt ikkje er horete. I denne boka har ho faktisk ikkje sex med ein einaste klient!)

Denne boka går djupare enn den første. Kvar «episode» tek for seg ei litt alvorlig tema, og Carlan behandlar dei fint. I april står brystkreft sentralt, i mai kroppspress og i juni seksuelle overgrep. Eg køddar ikkje når eg seier at eg gråt i «juni». Heilt ærleg, spander på deg desse bøkene.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Audrey Carlan finn du HER.

Sitat

«The Fault In Our Stars» av John Green

tfios1

Tårer, tårer og atter tårer. Det er ordet som skildrer boka alle har lest. Eller i alle fall sett filmen. Men uansett, boka er sjølvsagt betre.

Hazel Grace er 17 år, og har uhelbredelig kreft. Livet er ganske enformig og kjedeleg, heilt til ho møter Augustus. Gus er 18, og er i remisjon. Han mista beinet, men er frisk. Dei vert gode vener, og Hazel møter ei ny verd. Gus legg ikkje skjul på at han er forelska i henne, men Hazel er alt for redd til å gjengjelde kjenslene. Ho skal jo trass alt døy, og det kan skje når som helst. Enkelte ting er uunngåelege.

Det er ei veldig annleis bok. Karakterane – som er tenåringar – er veldig modne menneske. Dei diskuterer vaksne emner, men opplever og dei vonde kjenslene som følgjer med ungdomslivet. Den er varm, og den som ikkje græt av boka, burde skamme seg.

Forlag: Penguin
Utgivelsesår: 2013

Fleire bøker av John Green finn du HER.

Sitat

«Oscar og den rosa damen» av Eric-Emmanuel Schmitt

Forfattaren var usikker på om han skulle skrive denne bittelille boka i årevis før han faktisk skreiv henne. Den handlar jo om dødssjuke born, generelt eit tabu. Men boka er ikkje så veldig trist, ikkje eigentleg. Schmitt klarer å gjere boka varm og morosam, sett frå det naive og betrevitande perspektivet til ein tiårig gutt.

Vi følgjer kreftsjuke Oscar dei siste ti dagane av hans liv, der han saman med besøksvennen Marie-Rose (Rose-bestemor) lev som om kvar dag var ti år. Han opplev barndommen, ungdommen, vaksenlivet og alderdommen. Kvar kveld skriv han eit brev til Gud (som han ikkje heilt trur på), før han til slutt døyr.

Det er ikkje så mange slike bøker ute og går. Ei bok om leukemi som får deg til å smile medan du les? Når hovudpersonen, ein tiårig gut, døyr?? Det høyrast hjerterått og useriøst ut, men Schmitt har klart det. Ei flott lita bok.

Forlag: Pantagruel
Utgivelsesår: 2004

Fleire bøker av Eric-Emmanuel Schmitt finn du HER.