Begge bøkene er leseeksemplar frå Norli

Jane Corry er ein forfattar som er ut til å putte mykje av seg sjølv inn i bøkene. Ho har sjølv jobba i eit fengsel, slik begge hovudpersonane i desse bøkene òg gjer. Tema som å manipulere loven, kunst, funksjonshemming og oppvekst er sentrale i begge. Eg ser fleire like namn i bøkene, og like datoar. Eg følte rett og slett at eg var i det same universet i begge bøkene. Litt usikker på om det er ein styrke eller svakhet for ein forfattar, men så langt har det i alle fall fungert!

Ed Macdonald er myrda. Den nye kona hans er arrestert for mordet. Men dette er no. For femten år sidan var Ed nygift med Lily. Lily si karriere som advokat tar av når ho forsvarer Joe Thomas, dømt for å ha drept kjærasten sin, men som no vert frikjent med Lilys hjelp. Lily og Ed sitt ekteskap er hult og tomt, men å passe nabojenta Carla hjelp litt. Vesle italienske Carla, med flyfilla av ei mor som er saman med ein gift mann. Carla, som alltid vil ha det andre har. Og som vil gjere kva som helst for å få det.

Corry er veldig, veldig flink å kome seg inn i hovudet på folk. Måten ho skildrar Carla sin barndom er realistisk og ærlig. Og litt brutalt, og litt naivt. Slik som sinte, små barn ofte er. Eigentleg er det ikkje forbrytelsen som er den beste delen av boka, men heller Carla si historie og oppvekst. Av desse to bøkene er det nok denne her som passar minst for krimfans, eller for dei som foretrekker krim à la Store hvite løgner.

Blood Sisters er den nyaste boka til Corry, og kom i år. Det er utan tvil skumlare enn debutboka, og har mykje meir spenning. Her skjer det noko heile tida.

Alison er ein småfattig kunstner tidleg i tredveåra som strever litt med å få endene til å møtast. Motvillig søker ho på ei stilling som kunstlærer i eit «åpent» fengsel i nærområdet, men ho treng pengane. Alison er veldig menneskesky og paranoid, og får panikk når ho begynner å motta lapper og telefonsamtaler om at nokon skal «ta henne». Det virker som om fortida endeleg har tatt henne att. For Alison veit jo at ho har gjort noko veldig, veldig gale når ho var yngre.

Samstundes møter vi Kitty, som bur på ein sjukeheim. Etter ei ulukke ho sjølv ikkje hugsar, har Kitty hamna i rullestol, er delvis funksjonshemma og har ei hjerneskade som svekker hukommelsen hennar. Men bortsett frå det med hukommelsen (og at hjerneskada gjer kommunikasjon omtrent umogleg) er Kitty mentalt tilstede og er nærmast fanga i sin eigen kropp. (Og ho er rasande.) Men så skjer det noko som skal forandre heile livet hennar.

Corry skriv så utruleg godt og realistisk! Det er så utruleg ukomfortabelt å vere inn i hovudet til Kitty. Ho er så rasande og ekkel mot andre, så bitter. Det er skikkeleg fælt, og sjølv om det er godt skildra og truverdig, er det grusomt å lese. Corry held ikkje att, og kvar gong du trur du har skjønt alt, er det alltid litt meir, heilt til den fantastiske siste plottwisten. Boka er kjempespennande, og ein skikkeleg pageturner! Og den absolutt beste av desse bøkene.

Eg vil samanlikne desse bøkene med Liane Moriarty sine, berre meir creepy. Det er ikkje direkte chick-lit, men samstundes er det jo litt slik likevel. Bøkene er i skrivande stund berre tilgjengelege på engelsk.

Forlag: Penguin
Utgivelsesår: My Husband’s Wife (2016), Blood Sisters (2017)