Sitat

«Alle disse vakre løgnene» av Peter Swanson

Leseeksemplar

Alle disse vakre løgnene er den tredje boka eg har lese av Swanson (eg har visst hoppa over Hennes største frykt!), og eg kan driste meg til å seie at han aldri skuffer. Plottene er originale og elegante, i tillegg til å vere pur kvalitet i språket.

Harry er akkurat ferdig på college, men må droppe eksamensseremonien i New York for å dra i farens begravelse i Maine. Faren har falt av ein klippe på sin vanlege kveldstur ved kyststien han likte å gå på. Først virker det som ei ulukke, men etter at Harry kjem tilbake til den vesle byen, viser etterforskinga til politiet at Bill, Harrys far, har blitt slått i hovudet før fallet. Han har blitt myrda.

Eg vil ikkje seie noko meir om handlinga, for det trur eg vil øydelegge mykje, men dette er altså utgangspunktet for boka. Framdrifta er noko av det beste eg har sett, både sakte og rask. Her er både opprulling av bakgrunnshistorier som vert meir og meir sjokkerande, i tillegg til dei brå vendingane som er varemerket til sjangeren. Swanson klarer å dra historia vidare bare basert på handling som til tider ikkje er meir enn foruroligande, men han mister aldri nerven som gjer at ein berre lese vidare.

Dette er noko av det nifsaste og eklaste eg har lest på lenge. Stemninga er gjennomborande og trykkande, og boka er ekkel på så mange plan. I tillegg til å vere uhyre velskriven, er boka lettlest, raffinert og overraskande intelligent, sjølv med såpass enkle komponenter. Med andre ord: ein veldig vellukka thriller!

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2019

Fleire bøker av Peter Swanson finn du HER.

Sitat

«The Rules Do Not Apply» av Ariel Levy

The Rules Do Not Apply (eller Når reglene ikke gjelder på norsk) er kanskje den mest personlege boka eg nokon sinne har lest. Det er ein memoar, ein sjanger nordmenn sjeldan er borti. Vi er liksom ikkje vande med å lese sanne historier om mennesker vi ikkje veit kven er. Eg visste i alle fall ikkje kven Ariel Levy er, og før denne boka gjorde nok ikkje mange her til lands det heller. (Amerikanar ville kanskje visst at ho er ein journalist for The New Yorker.)

Boka starter med slutten. Ariel får besøk av naboane, og aner ikkje korleis ho skal fortelle dei at ho har mista babyen, forholdet er slutt (etter at kona er innlagt på rehab endå ein gong) og at ho må flytte ut av det flotte huset sitt. Ariel fortel om barndommen sin, studietida, starten av karrieren, forholdet til kona Lucy, å bli gravid og å miste barnet. Og mest om det å ha vore mor i tjue minutter, og korleis det endra livet hennar totalt.

For er du ei mor utan barn? Korleis kan du kalle deg ei mor, når alle då spør om babyen din? Babyen din som døde, etter ei dramatisk fødsel i femte månad i Mongolia? (Det er faktisk sjukt dramatisk, og du bør absolutt ikkje gå glipp av denne boka.) Ei heilt vanleg dame, eigentleg. Med ei ekstremt vond historie, velskildra og reflektert.

Forlag: Fleet
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«La meg være» av Clare Mackintosh

Leseeksemplar

Den tredje og så langt nyaste boka til Clare Mackintosh er her! Eg (som omtrent resten av Noreg) synest dei to første var knallgode thrillerar, så eg gleda meg veldig til å ta fatt på La meg være.

Anna Johnson er ganske så forbanna på foreldra sine. Kanskje mest på mora si, Caroline. Faren begikk sjølvmord for 18 månader sidan, og eit halvt år etter hans død, tok Caroline sitt eige liv. Anna forstår ikkje korleis foreldra (og spesielt mora, som fekk oppleve å bli etterlatt sjølv) kan ha gjort dette mot henne. No sit ho åleine i barndomsheimen sin, med ein baby og ein mann ho er usikker på om ho elsker. På årsdagen dukker det opp eit smakløst gratulasjonskort på døra, med eit hint om at dette ikkje var noko sjølvmord. Anna går straks til politiet, og krev at foreldras død blir behandla som mord. Murray, den pensjonerte etterforskeren som bruker dagane sine til kontorarbeid, veit at denne saka ikkje vil bli tatt seriøst, og bestemmer seg for å undersøke på eiga hand.

Igjen har Mackintosh delt boka inn i fleire delar, der kvar del er ein drøy twist. Ho gjer akkurat det same her, men ho øydeleggjer litt for seg sjølv rett før del tre. Ho avslører ein detalj som gjer at du forstår halvparten av twisten før den kjem, og det irriterer meg. Ja, eg følte meg glup som forsto ein god porsjon før det blei «offisielt avslørt», men man vil jo bli tatt på senga, ikkje sant? Det er det eg vil ha av ein psykologisk thriller, i alle fall. Så sjølv om eg etter kvart oppdaga at eg på langt nær hadde gjetta alt, var eg irritert i omtrent femti sider før eg kunne kose meg igjen.

Boka er absolutt ein velskriven, psykologisk thriller! Like bra som dei to forrige? Njæ, ikkje eitt hundre prosent på linje med dei, men utan tvil i same sjiktet. Men om du ikkje har lest nokon av dei andre bøkene enno (lev du under ein stein?), så anbefaler eg å starte med denne, så blir dei berre betre og betre!

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Clare Mackintosh finn du HER.

Sitat

«Av måneskinn gror det ingenting» av Torborg Nedreaas

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas las eg fordi det var boka som skulle diskuterast i lesesirkelen eg har blitt med i. (På Boksalongen i Bergen, litt snikreklame om du ser på bokmerket!) Eg må innrømme eg aldri hadde høyrd om ho, men etter å ha lest denne boka forstår eg ikkje kvifor. Nedreaas var verkeleg ei kvinne forut for si tid.

Boka er eigentleg fortalt av ein mann. Ein mann som møter ei kvinne på ein togstasjon, tek ho med heim, gir ho vin og lytter til henne. I løpet av ei natt forteller kvinna om eit vondt liv. Som tenåring forelska ho seg i læreren sin, og bruker omtrent heile livet sitt på å få denne mannen til å føle det samme som henne. Ho blir blant anna gravid, ender opp med å gifte seg med ein annan, ho forfølger han. Og ja, vi er i 1947.

1947. Boka var nesten ikkje aktuell då den kom, for ingen snakka høgt om seksualitet, moralske problem rundt graviditet utanfor ekteskap eller skeiv maktbalanse i forhold. (Sånn sett er boka høgaktuell innanfor #metoo.) Men Nedreaas torde å ta opp desse temaa, og på syttitallet blei boka brukt ofte av abortforkjemparar.

Temaet er hovudsakleg å elske nokon som ikkje elsker deg tilbake, og kor besatt denne usunne kjærleiken kan gjere folk. Eigentleg er dette Lena Anderssons sine bøker (Rettsstridig forføyning og Uten personlig ansvar) to generasjonar før. Boka er jo mykje rikare enn dette temaet (sjølv om man har meir enn nok å ta av), samfunnskritikk og vanskelege oppvekstar er ein stor del av historia. Og så er den så sår og fin! Absolutt verdt å lese.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2017 (1947)

Sitat

«Kvinnen i vinduet» av A.J. Finn

Leseeksemplar

A.J. Finn har jobba i forlag sjølv, og har no gitt ut si første bok. Det er ein mann, om nokon skulle lure på kva som gøymer seg bak dei to bokstavane. Og alle med sosiale medier har vel fått med seg denne boka i januar/februar, eg veit i alle fall at feeden min praktisk talt har vore spamma. Og alle har vore frå seg av begeistring! (Om du har lest bloggen min jamt, veit du at då blir eg veldig skeptisk og redd for å bli skuffa.) Så fekk eg altså tak i eit leseeksemplar, og satte i gong.

Anna Fox lid av agorafobi (frykt for opne rom), og har frivillig sperra seg sjølv inne i eit års tid. Mannen og dottera er ikkje lenger hos henne, og ho drikk tett. Ho tek òg litt av den sterke medisinen psykologen hennar skriv ut til henne, når det passer seg slik. Anna er faktisk psykolog sjølv, og bruker dagane sine på å hjelpe andre med agorafobi. Og så sit ho i vinduet og spionerer (og fotograferer) naboane. Det er berre ei snuskete, lita vane utan poeng, heilt til ho ser den nye dama i nabohuset bli drept. Men ingen trur henne – dei trur ho har dikta opp eller innbilt seg alt. Og det er vel alle dei tomme vinflaskene og tomme pilleeskene bevis nok på?

Eg må berre innrømme det (faen); eg blei skuffa igjen. ÅÅÅÅ, kvifor gjer eg dette mot meg sjølv? Ein kan ikkje benekte at Finn kan skrive, det er vel dette ein kaller «elegant». Men det tek for lang tid før handlinga verkeleg starter. Akkurat litt for lang, og det blir litt for langtekkeleg gjennom heile boka. (Litt som med filmreferansane; god idé, men det blir så altfor mange.) Eg såg fleire av dei store tvistane kome på lang avstand, og blei regelrett sur når eg kom på slutten og oppdaga at det var jo omtrent blåkopi av Frustrerte fruer! (Og sjølv om det kom ein ganske bra tvist etter der igjen, så var eg allerede såpass irritert at den vanlege entusiasmen og sjokket var fråverande.)

Det er ganske mange spennande scener i denne velskrivne boka, men den lev ikkje opp til hypen. Sånn sett misunner eg dei som las boka utan nokon forventingar. For dei vart jo dette sikkert ein skikkeleg opptur; for meg vart det ein ganske … flat tur.

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Jeg gidder ikke leve uten deg» av Christelle Ravneberget

Dette var skuffande greier, altså. Eg trudde av ein eller annan grunn at dette skulle vere ein ungdomsroman. Når det etter eit par sider gjekk opp for meg at det var det absolutt ikkje, googla eg boka og såg masse kritikerros og minst éin pris, medan «vanlege» lesarar hadde slakta den. Så eg må nesten henge meg på: dette var ikkje noko særleg.

Handlinga er lagt til Oslo sånn cirka rundt år 2000. Annabel er ein ung kunstner som kastar vekk livet på alkohol og dop. Ho forelsker seg i vokalisten Christian, som om mogleg er endå hardare på rusmidla. Dei forelskar seg, men han vil ikkje gå frå dama og barnet sitt. Så han er utro med Annabel i nokre år, og dei slår jevnlig opp og blir deretter saman att. Her er vald, sex, narkotika og alkohol. (Og sutring.)

Eg kan starte med det positive: her er eit par bra vendingar Ravneberget har komponert. Men miljøskildringane, personskildringane og dialogen er ekstremt lite truverdig. Det skal liksom vere rundt 20 år gamalt, men det verkar alt for moderne. Språket inneheld altfor mange flosklar og klisjear, og det vert kjedeleg å lese. Eg forstår ikkje heilt at denne boka er vert kalla «heftig», her er jo berre klaging og syting og mangel på vilje. Og dersom du leiter etter bøker om mistilpasning, narkotika, ujevne forhold og depresjon, så er det mange betre romanar å få tak i.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2015

Sitat

«My Husband’s Wife» og «Blood Sisters» av Jane Corry

Begge bøkene er leseeksemplar frå Norli

Jane Corry er ein forfattar som er ut til å putte mykje av seg sjølv inn i bøkene. Ho har sjølv jobba i eit fengsel, slik begge hovudpersonane i desse bøkene òg gjer. Tema som å manipulere loven, kunst, funksjonshemming og oppvekst er sentrale i begge. Eg ser fleire like namn i bøkene, og like datoar. Eg følte rett og slett at eg var i det same universet i begge bøkene. Litt usikker på om det er ein styrke eller svakhet for ein forfattar, men så langt har det i alle fall fungert!

Ed Macdonald er myrda. Den nye kona hans er arrestert for mordet. Men dette er no. For femten år sidan var Ed nygift med Lily. Lily si karriere som advokat tar av når ho forsvarer Joe Thomas, dømt for å ha drept kjærasten sin, men som no vert frikjent med Lilys hjelp. Lily og Ed sitt ekteskap er hult og tomt, men å passe nabojenta Carla hjelp litt. Vesle italienske Carla, med flyfilla av ei mor som er saman med ein gift mann. Carla, som alltid vil ha det andre har. Og som vil gjere kva som helst for å få det.

Corry er veldig, veldig flink å kome seg inn i hovudet på folk. Måten ho skildrar Carla sin barndom er realistisk og ærlig. Og litt brutalt, og litt naivt. Slik som sinte, små barn ofte er. Eigentleg er det ikkje forbrytelsen som er den beste delen av boka, men heller Carla si historie og oppvekst. Av desse to bøkene er det nok denne her som passar minst for krimfans, eller for dei som foretrekker krim à la Store hvite løgner.

Blood Sisters er den nyaste boka til Corry, og kom i år. Det er utan tvil skumlare enn debutboka, og har mykje meir spenning. Her skjer det noko heile tida.

Alison er ein småfattig kunstner tidleg i tredveåra som strever litt med å få endene til å møtast. Motvillig søker ho på ei stilling som kunstlærer i eit «åpent» fengsel i nærområdet, men ho treng pengane. Alison er veldig menneskesky og paranoid, og får panikk når ho begynner å motta lapper og telefonsamtaler om at nokon skal «ta henne». Det virker som om fortida endeleg har tatt henne att. For Alison veit jo at ho har gjort noko veldig, veldig gale når ho var yngre.

Samstundes møter vi Kitty, som bur på ein sjukeheim. Etter ei ulukke ho sjølv ikkje hugsar, har Kitty hamna i rullestol, er delvis funksjonshemma og har ei hjerneskade som svekker hukommelsen hennar. Men bortsett frå det med hukommelsen (og at hjerneskada gjer kommunikasjon omtrent umogleg) er Kitty mentalt tilstede og er nærmast fanga i sin eigen kropp. (Og ho er rasande.) Men så skjer det noko som skal forandre heile livet hennar.

Corry skriv så utruleg godt og realistisk! Det er så utruleg ukomfortabelt å vere inn i hovudet til Kitty. Ho er så rasande og ekkel mot andre, så bitter. Det er skikkeleg fælt, og sjølv om det er godt skildra og truverdig, er det grusomt å lese. Corry held ikkje att, og kvar gong du trur du har skjønt alt, er det alltid litt meir, heilt til den fantastiske siste plottwisten. Boka er kjempespennande, og ein skikkeleg pageturner! Og den absolutt beste av desse bøkene.

Eg vil samanlikne desse bøkene med Liane Moriarty sine, berre meir creepy. Det er ikkje direkte chick-lit, men samstundes er det jo litt slik likevel. Bøkene er i skrivande stund berre tilgjengelege på engelsk.

Forlag: Penguin
Utgivelsesår: My Husband’s Wife (2016), Blood Sisters (2017)

Sitat

«I gode og onde dager» av Gill Paul

Boka er eit førhandseksemplar frå Aschehoug forlag

Etter å ha lest mykje original engelsk litteratur i det siste, følte eg at eg ville ha noko lettare å lese på. Basert på omslaget tenkte eg at dette ville vere noko eg berre kunne dykke ned og forsvinne i. Og eg kan helse og sei at boka raskt sugde meg inn. Og så er det så deilig at når ei bok først gjer det, så er den sånn fem hundre sider lang og det kjennest som om den aldri skal ta slutt.

Handlinga i romanen er basert på ekte historie: Under fyrste verdskrig møtte den nest eldste dottera til den russiske tsaren ein soldat ho forelska seg i. Ho pleide han som sjukepleier etter at han blei skada ganske tidleg under krigen. Dei utviklar raskt varme kjensler for kvarandre, til trass for at han er eit stykke under hennar stand. Gill Paul skriv sjølv at denne boka tek for seg kva ho ser for seg hendte etter revolusjonen i 1917, då ho ikkje kunne få seg til å tru at soldaten Dmitrij svikta storfyrstinne Tatjana.

Eit av dei store spørsmåla i europeisk rojale historie har jo vore om Anastasia overlevde (sidan liket av henne blei funne mykje seinare, då ho blei begravd på ein annan stad enn resten av familien). Denne boka tek utgangspunkt i den same idéen: Kva viss Tatjana overlevde, takka vere Dmitrij? Vidare byggjer Paul romanen opp med oldebarnet til Dmitrij, Kitty Fisher, som nettopp har gått frå ektemannen sin og forlatt Storbritannia til fordel for bestefarens hytte i ein skog utanfor New York.

Eg har lest forunderlig lite skjønnlitteratur med handling frå Russland, så eg antar eg kan krysse det av på lista. (I sommar har eg nemleg store planar om å lese mange romanar satt til eksotiske land.) Det er jo eit ganske fascinerande land (og historia om revolusjonen og drapet av tsaren og familien hans har alltid interessert meg), som har røtter både i det orientalske og europeiske. Det er rett og slett eit vanvittig bra bakteppe for romanen. (Og så er det veldig historisk korrekt, nesten overveldande truverdig.)

Til slutt må eg berre legge til at dette var ei fantastisk bok. Om du trur Lucinda Riley er bra, er det berre å gyve laus på Gill Paul: dette er endå betre.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Gill Paul finn du HER.

Sitat

«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth

Boka er sponsa av Cappelen Damm

Arv og miljø

Endeleg har eg og fått lest denne boka! Den har jo stått på leselista mi sidan den kom ut i haust (like lenge som den har stått på bestselgerlistene), og no har eg endeleg fått somla meg til å lese den. Og shit pomfritt, dama kan skrive! Dette er ei bok du ikkje kan suse igjennom; Eg måtte tvinge meg sjølv til å ta pustepauser (eg ville jo eigentleg ikkje legge den i frå meg), men her er det mykje å ta inn over seg og reflektere over før ein les vidare.

Bergljot har brutt med familien sin. Ho har så vidt kontakt med den eine systera, men dét er det. Etter å ha blitt mistrudd av dei då ho fortalte om overgrepa ho vart utsett for av faren, nektar ho å vere ein del av familien. Når foreldra opplyser om testamentet der dei to systrene får familiehyttene, medan ho og broren Bård får ei knapp kompensasjon, vert ho sugd inn i dramaet igjen – til trass for trangen til å halde seg unna. Det blir ikkje betre når faren dør midt i arvetvisten. Her kunne alt ha blitt betre, dersom mora og systrene berre kunne innrømme at dei trudde på ho, at dei angra. Men eigentleg vert det berre verre. Det er vanskeleg for Bergljot å snakke med familien som har avfeid henne heile livet, som ignorerer smerta hennar, som trur ho prøver å «gjere seg interessant».

Bortsett frå den veldig gjenkjennelege handlinga og frustrasjonen ein opplever, så er språket veldig, veldig interessant. Det er veldig muntleg, personleg, utan dialogar, med digresjonar eller forklaringar midt i ei setning, litt hopp i tid og hukommelse, litt tankar og litt fakta. Og veldig ekte. (Det minner meg faktisk litt om slik eg skriv når eg sit her og puslar.) Bergljot sin stream of consciousness er det som driv historia framover og verkar så oppriktig! Når du først har kome inn i hovudet hennar vert boka ganske så lettlest.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Vigdis Hjorth finn du HER.

Sitat

«Mørke rom» av Gillian Flynn

Mørke rom

Då var eg nettopp ferdig med Mørke rom, etter å ha tilbrakt nesten tre timar i senga med den i dag tidleg. Den er altså såpass avhengighetsskapande at å leggje den frå seg ikkje falt meg inn. Eg trur noko av det beste med Flynn sine bøker, er at du ikkje elsker hovudpersonen. Dei er helt vanlege personar; ofte grådige, egoistiske, sure og sjølvgode. Det blir litt sånn «kven bryr seg om det går bra med dei«?

For Libby Day har ting nemleg gått sjeldan bra. Vi møter henne som 31 år gamal, einsam, fattig og bitter. For 24 år sidan vart mora og dei to systrene brutalt drepne i noko som såg ut til å ha vore ei satanistisk ofring. Den eldre broren Ben sonar enno for drapa. Libby treng desperat pengar, så når nokre medlem frå Kill Club, ei gruppe menneske som er fiksert på grusame drap, tilbyr henne pengar for gamle brev, bilder og for å ta kontakt med resterande familiemedlem, er det vanskeleg å seie nei. Plutseleg er Libby dratt inn i eit helsikes oppstyr, og blir meir og meir overbevist om at broren ikkje drepte mora og systrene. Men hvis ikkje Ben gjorde det, kven gjorde det då?

Herregud, eg vart heilt skjelven av å lese denne boka. Kvifor? Det er eit par relativt groteske skildringar i denne boka, så obs obs! om du er redd for slike bøker. Men satan (hehehe) så god denne boka var! Etter mi meining er den endå betre enn Flink pike, med ein mykje betre slutt.

Forlag: Font
Utgivelsesår: 2011

Fleire bøker av Gillian Flynn finn du HER.

Sitat

«Tilgi meg» av Lori Nelson Spielman

Boka er sponsa av Cappelen Damm

Tilgi meg

Å, for ei flott bok! Etter å ha lest Spielman si debutbok, En liste for livet, var det nesten skummelt å starte på denne. Tenk om den var elendig i forhold? Men til alle som har lest debuten, vil eg berre seie med ein gong at denne er like god!

Hannah Farr er på ein nedtur. Talkshowet hennar har dårlege sjåartal, kjærasten nektar å forlove seg med henne (og han har ei skikkeleg sur dotter), faren er død og ho har ikkje snakka med mora si på tjue år. I tillegg prøver ein kollega å stele showet hennar (bokstaveleg talt!). Hannah er mildt sagt sur, og i tillegg skal ho plutseleg måtte tilgi mora for å ha valgt elskeren over dottera, berre på grunn av nokre teite «tilgivelsessteiner» som mobbaren hennar frå barneskulen har sendt henne? Det kjem ikkje på tale, heilt til ho plutseleg ikkje har noko val. Og då oppdager Hannah at det kanskje er ho, og ikkje mora, som burde be om tilgjeving.

Dette er ei heilt anna historie enn den fyrste boka, men også denne handler mykje om å ta eit grep i livet sitt; å bli kvitt det som er vanskeleg, vere seg sjølv, gjere det ein ynskjer, og ikkje minst gjere opp for seg. Ei varm og sjarmerande bok, med ei historie som vil sitje att ei stund!

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Lori Nelson Spielman finn du HER.

Sitat

«Kven er redd?» av Carl Frode Tiller

Kven er redd?

For eit skodespel! Ein må faktisk snappe etter luft her, jo. Dette er verkeleg morosamt, og det går slag i slag. Eg lo høgt fleire gonger, og humra konstant for meg sjølv. Det første eg gjorde no når eg sette meg foran Macbooken (etter å ha lese heile greia i eit strekk) var å leggje alle bøkene til Tiller på ynskjelista mi. For denne fyren veit tydelegvis kva han driv med.

Stykket «Kven er redd?» handlar om Bjørn. Bjørn er middelmådig i det meste: som skodespelar, ektemann, far, menneske generelt. Han er til og med middelaldrande (snakk om gjennomført type!). Han og kona har eit ganske anstrengt forhold, men ikkje fullt så anstrengt som det han har til borna sine eller svigerforeldra, eller sin eigen far. Men det er heller ikkje langt i frå. Bjørn spelar hovudrolla i eit stykke kalla «Hvem er redd for Virginia Woolf», og etter kvart kjem Bjørn sine eigne redslar fram. Mellom kvar «familiescene» er det ein monolog av Bjørn, der han snakkar direkte til publikum.

Eg har ikkje tenkt å avsløre meir, berre at stykket er fantastisk (så om nokon vil setje det opp, tek eg gjerne på meg rolla som regissør og castingansvarleg, for eg har allereie den perfekte skodespelaren i hovudet i rolla som Bjørn). Sjølv om du ikkje les drama til vanleg, vil du nesten ikkje merke det, det er like lettlest som ein roman. Såpass skildrande, og likevel ikkje dikterande, er sideteksten. Eg anbefalar skodespelet på det varmaste!

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2015

Fleire bøker av Carl Frode Tiller finn du HER.

Sitat

«Søstrene på Sullivan’s Island» av Mary Alice Monroe

Boka er sponsa av Bastion forlag

Søstrene på Sullivan Island

Dette er ei skikkeleg sommerbok, rett og slett ein fryd å lese! Feelgood, familiedrama, autisme, alkoholisme og kjærleik rulla saman i ein herleg ball. Handlinga foregår i South Carolina, men det er ikkje ein typisk sørstatsroman. Det er ikkje klasseskiljer eller rasisme som er tema. Temaet er nemleg familie, nærmare bestemt systre.

Dora, Carson og Harper har fint lite til felles, unntatt ein felles far. Faren var alkoholikar og øydela alle forholda sine, så det einaste mennesket alle tre jentene kjenner er bestemora. Og i anledning at ho fyller åtti, inviterer Marietta alle barnebarna sine på besøk. Og for fyrste gong sidan dei var barn, møtes systrene igjen. Historia handlar mest om Carson, som har mista jobben i L.A., og bestemmer seg for å bli heile sommaren hos bestemora. Ho slåss mot ein gryande alkoholisme, og etter ei grusom oppleving ligg ho an til å miste fristaden sin – havet. Heilt til Delphine og Blake dukkar opp i livet hennar.

Boka er nydeleg skrive (og eg fant faktisk ikkje ein einaste skrivefeil!), og den er full av varme og kjensler. Det er faktisk den perfekte boka å holde mellom henda på stranda i sommar!

Forlag: Bastion
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«Piken på toget» av Paula Hawkins

Piken på toget

ÅÅÅÅÅÅÅ, satan! Eg vil bare skrike meg hes akkurat no. Korleis, korleis er det mogleg at ei bok kan fengje så mykje? Denne greia vart slukt.

Boka handlar om Rachel. Rachel er alkoholiker, og for to år sidan forlot mannen hennar ho for ei anna kvinne, Anna. Saman med Anna har eksmannen hennar, Tom, fått ei dotter. Rachel er ganske stuck i tilveret sitt, så av og til dikter ho opp historier. Dette gjer ho på toget på vei til jobben ho latar som ho har, og spesielt om eit ektepar ho kallar Jason og Jess. Men ein dag vert Jess meldt savna – og blir funnen drept. Rachel klarer ikkje la vere å blande seg, og i løpet av ein månad raser heile verda hennar saman.

Boka er spanande til eit nytt nivå, eg klarte knapt å legge den frå meg. Den er fortalt frå både Rachel, Anna og Megan (det eigentlege navnet til Jess) sine sider. Eg følte (klisjéaktig nok) at eg satt inne i ei lita mørk boble når eg las. Eg var livredd medan eg las boka, og det vart eigentleg verre når eg såg likheitane mellom romankarakterane. Herregud, så nervepirrande!

Forlag: Bazar
Utgivelsesår: 2015

Fleire bøker av Paula Hawkins finn du HER.