Sitat

«A Very Large Expanse of Sea» av Tahereh Mafi

A Very Large Expanse of Sea er ein ungdomsroman frå fantasyforfatteren Tahereh Mafi, og den er som eit knyttneveslag i magen. Det er ein kombo av ein søt ungdomsroman og ein politisk kritikk, og ein velskriven ein. Sjølv om handlinga er satt til 2002, kjennest den like aktuell ut som no.

2002. Shirin er dotter av persiske innvandrar, og foreldra sitt mål i livet er eit betre liv for sine to born. Målet er i utgangspunktet fint, men resultatet er at familien flytter omtrent ein gong i året, til eit finare nabolag i ein betre by. For storebroren er ikkje dette eit like stort problem som for Shirin, som er 16 år og bruker hijab. 9/11 var året før, og diskrimineringa og hatet er til å ta og føle på for ei ung muslimsk jente. Og Shirin har bestemt seg for at ho ikkje bryr seg, at ho ikkje liker folk. Men så møter ho Ocean, og det blir vanskeleg å berre behandle han som «folk», for Ocean behandler Shirin som det individet ho desperat ønsker å bli sett som. Og dess meir seriøst forholdet blir, dess meir misliker resten av byen at jenta som dekker til håret sitt har fått kloa i deira golden boy.

I starten av boka synest det som om vi fortsatt er i 2002, men så blir det som eit tilbakeblikk, og det gjer det lett å tenke seg at det kanskje delvis er ekte tilbakeblikk frå Mafi. Og enkelte av hendingane er like absurde som dei er grusomme, og eg klarer ikkje la vere å tenke på at slikt kan ein ikkje dikte opp.

Eg kan ikkje seie mykje anna enn at boka er utruleg god, og eg kan absolutt anbefale den. Språket har ein god flyt, og det er vanskeleg å leggje vekk boka. Avslutninga virker litt samanraska, og trygler praktisk talt om ein toer; det gjer eg òg.

Forlag: Electric Monkey
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Den engelske piken» av Katherine Webb

Boka er sponsa av Gyldendal Norsk Forlag

Eg har venta med å lese denne boka til den kom i pocket, for å fullføre samlinga mi. No skulle eg ynskje eg ikkje hadde bygd opp forventingar i eit år, for eg er bittelitt skuffa over denne boka. Eg har absolutt elska dei andre bøkene eg har lest av Katherine Webb, men denne nådde ikkje heilt opp hos meg.

La meg berre byrje med å seie at bakteppet og atmosfæren i denne boka er fantastisk. Det er nok det beste med heile greia, i tillegg til dei sterke kvinnene, då. Ørkenen og femtitallet er verkeleg vidunderleg skildra, og det er som ein film. Likevel manglar det noko, ein slags driv. Eg klarer ikkje engasjere meg heilt i historia, og det irriterte meg litt. Og så er kapitla alt for lange.

Dei sterke kvinnene eg nevnte ovenfor, er Joan og Maude. Mesteparten av handlinga er lagt til Joan si reise til Oman i 1958, då ho som nyutdanna arkeolog reiser dit i håp om å få grave litt rundt og sightsee. Det er dessverre ikkje like lett i eit konservativt muslimsk land, og Joan vert skuffa. Men alt er ikkje forgjeves, for ho får møte Maude Vickery, det store førebilete hennar. Ho har heile livet sett opp til denne eventyrlege føregangskvinna, og klarer med litt om og men å utvikle eit vennskap med den gamle kvinna. Men Maude er ei ganske bitter gamal dame, og har heilt andre planar for den unge venninna si enn Joan forstår.

Det tek litt for lang tid før det faktisk skjer noko dramatisk (bortsett frå det Joan finn ut om forloveden sin, det var ein god – om enn liten – twist!), men som ein enkel historisk roman er boka kjempefin. Den kan minne litt om bøkene til Erica James, der vennskapet mellom unge og eldre er sentralt.

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Katherine Webb finn du HER.

Sitat

«Fremmedkrigerne» av Erlend Ofte Arntsen

Boka er sponsa av Kagge forlag

Fremmedkrigerne

Etter at eg las To søstre av Åsne Seierstad like før jul, vart eg veldig interessert i å lese meir om helvetet som pågår i Midtausten, og Kagge hadde fleire bøker om det hyperaktuelle emnet, blant anna denne. Og boka er like bra skrive som To søstre, med mykje og lettinntakeleg info rundt islamsk ekstremisme. Den manglar jo det bindeleddet som søstrene fra Bærum var tematisk i Seierstad si bok, men bortsett frå det er det like mykje god fakta lagt fram på ein interessant og lesverdig måte. Og så er jo mange av personane frå islamistmiljøet på Austlandet med, så det er jo nesten eit slags lite gjensyn.

Boka følgjer i hovudsak tre kompiser frå Lisleby i Fredrikstad; Abo, Torleif og Samiulla. Bortsett frå denne fellesnemnaren, har dei litt ulike oppvekstar, både stabile og meir ustabile situasjonar. I slutten av tenåra konverterer Torleif, og Abo og Samiulla vert meir religiøse. Med ein forkjærleik for konspirasjonsteoriar, manglande støtte frå dei vaksne i liva sine og vennskap som oppstår innanfor islam, er vegen kort til ekstremismen og jihad (yo!).

Historia er fortalt kronologisk, og med jamt høg spenningskurve. I tillegg til å leggje fram historia om desse tre (og litt fleire) på ein høgt lesverdig måte, prøver òg Arntsen å leggje fram litt ulike løysinger på og analyser av korleis desse unge menna bestemte seg for å reise i jihad. Eg synest boka er nøktern og rettferdig lagt fram, utan at det vert kjedeleg og altfor politisk korrekt og «skulerett» skrive.

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«To søstre» av Åsne Seierstad

Boka er sponsa av Kagge forlag

To søstre

Er du klar for å få pusten slått ut av deg? Til å bli sjokkert, trist, sint og frustrert? Om du skal lese den siste boka til Åsne Seierstad, bør du i alle fall førebu deg på ei sterk oppleving. Det har blitt både Bragepris og det er blitt trilla seksarar og det er lett å forstå. Dette er ei utruleg viktig bok. I tillegg til å handle om familien Juma, tek Seierstad og for seg mykje av historia rundt; miljøet Ayan hamna i og drog Leila med inn i, korleis det miljøet igjen starta, andre radikale menneske rundt dei, og mykje om konfliktene i Syria historisk sett.

Du kan eigentleg ikkje ha unngått å få med deg denne historia om du har budd i Noreg dei siste fire åra, for media har jo fulgt saka lenge, men det er altså slik: Det var ein gong to somaliske muslimske søstre frå Bærum som ein ettermiddag ikkje kom heim att til foreldra og brødrene, fordi dei hadde reist til Syria for å hjelpe muslimane der nede (og dei mente at dei ekte muslimane var IS-krigarane). Faren reiste etter og opplevde eit helvete, familien smuldrar opp, eldstebroren gir opp islam i det heile, mora reiser til Somalia med dei to yngste. Faren Sadiq sit stort sett att aleine og nekter å gi opp døtrene, fleire gonger reiser han tilbake for å tigge dei om å kome att. Han fortel politiet og PST at jentene er kidnappa, han kontakter media og fortel same løgna, han arrangerer redningsaksjon etter redningsaksjon. Men jentene vil ikkje heim.

Boka og skildringane er utruleg ærlige. Seierstad tek med fleire synspunkt, framstiller både negative og positive sider ved karakterane (eller vel, menneska som er skildra), og er ein mester til å flette alt saman til ei lesverdig bok. Den opplevast som veldig ekte og nær, og researchen rundt hendingane er grundig. Foruten introduksjon og avslutning av forfattaren er det snakk om 470 sider, altså rundt åtte timer lesning for ein rask leser. Men åtte timer går fort, sidene flagrar og hjertet bankar. Eg er sikkert person nummer tusen og én som seier dei, men dette er årets viktigaste bok.

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«Så lenge det er stjerner på himmelen» av Kristin Harmel

Boka er sponsa av Cappelen Damm

Så lenge det er stjerner på himmelen

Forbered deg: du må vere klar til å gråte når du les denne boka. Den er så nydeleg og strålande, at du (i alle fall eg) treng emosjonelle pauser for å fordøye alt saman. Om du krysser Jodi Picoults Historiefortelleren med ei kva som helst slags Sarah Jio-bok, og der har du denne boka. Og om det ikkje høyrast fristande ut, veit eg ikkje kva som gjer.

Boka handler om Hope. Hope har vekst opp på austkysten i USA, og utan at ho heilt skjøner korleis, har ho endt opp som ei skilt kvinne som driv familiens bakeri. Mora er daud av kreft, bestefaren er daud, dattera hater henne (ho er tenåring, så klart) og bestemora har demens. Som om det ikkje var nok, er eksmannen en drittsekk og bakeriet er på randen er konkurs. Det siste Hope treng er at bestemora ber henne dra til Paris for å finne døde familiemedlem. Men det skjer, og etter mykje overtaling reiser Hope. Og det er ikkje berre éin familiehemmelegheit ho oppdager, det går berre djupare og djupare og Hope oppdager at ho ikkje kjenner historia til bestemora i det heile tatt.

Oppsummeringa mi er ganske enkelt: Du vil gå glipp av ei STOR leseoppleving om du lar vere å lese denne boka.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2014

Fleire bøker av Kristin Harmel finn du HER.

Sitat

«Naken i hijab» av Gunn Marit Nisja

Naken i hijab

Wow. Herrefred, wow. Eg satt med hjartet i halsen og heldt pusten medan eg las denne romanen. En perfekt page-turner! Eg klarte ikkje legge den i frå meg eit sekund, heile greia forsvant iløpet av ein dag.

I boka møter vi Live, som er reist på ferietur med venninna si til ein liten by i Egypt. Der møter dei Kareem, og Live forelsker seg hodestups i denne kjekke egypteren med svarte krøller. Ho held kontakta med han etter at ho er komen tilbake til Noreg, og ender opp med å reise på besøk til han. Før det har gått mange dagar, er dei gift. Live er lukkeleg, lærer seg arabisk og blir kjend med familien hans. Ho vert gravid, og dei skal flytte til Noreg før fødselen. Men så går det gale. Kareem vil ikkje reise, han vert valdeleg, ho blir tvungen til å gå i hijab og halde seg innandørs. For å redde seg sjølv om barnet som skal kome, skjøner ho at ho må rømme landet.

Historia er dramatisk, vakker, skremande og tankevekkande. Den skildrer eit vakkert Egypt, og eit stygt. Flotte tradisjonar i islam, og grusomheten i haldningar. Dette er ei av dei bøkene alle bør lese i løpet av sitt liv.

Forlag: Juritzen
Utgivelsesår: 2011

Fleire bøker av Gunn Marit Nisja finn du HER.

Sitat

«Jordmoren i haremet» av Roberta Rich

Jordmoren i haremet

Denne boka er oppfølgjaren til Jordmoren frå Venezia, og no sit eg her ynskjer meg ein oppfølgjer til! Romanen er full av gode skildringar, med massevis av historiske hendingar frå det osmanske riket.

Vi følgjer Hannah Levi til hennar nye bustad i Konstantinopel, der ho er jordmor for sultanens kone og haremsjenter (odalisker). Så møter Hannah den jødiske slavejenta Leah, som berre har lyst vekk. Hannah veit at det kan koste livet å forsøke å hjelpe. Men korleis kan ho seie nei? Som om det ikkje var eit plott godt nok i seg sjølv, dukker også Isaacs svigerinne opp, Grazia, for å kreve tilbake eit lån. Dersom ho ikkje får pengane att, seier lova at ho og Isaac er gift i følgje jødisk lov. Hannah får panikk. Sjølv om Hannah rett nok ikkje har klart å bære fram eit barn, vil vel ikkje Isaac godta å ha to koner? Eller vil han??

Språket er nydeleg, med masse historiske fakta, og ei truverdig miljøskildring. Vi blir dratt inn i ei like eventyrleg historie som forrige gong, og denne er minst like fornøyeleg!

Forlag: Juritzen
Utgivelsesår: 2014

Fleire bøker av Roberta Rich finn du HER.