Sitat

«Det Sara skjuler» av Kathrine Nedrejord

Leseeksemplar

Det er ikkje altfor mange bøker om norske minoriteter ute og går, sjølv om det har vore ein liten trend med samiske hovudpersonar dei siste par åra. I ungdomsromansjangeren er det enno ikkje så mange, og det trengs fleire! Sjølv når innhaldet er så knute-i-magen-vondt som det her, er det fint med eit innblikk i kvardagen til ei samisk jente.

Vi er i Karasjok, der Lajla og Sara går på vidaregåande saman. Ein laurdags kveld dukker Sara opp i Lajla sitt vindauge, og klatrer inn. Noko er tydelegvis feil, og Lajla ser Sara trekke seg inn i seg sjølv og bli eit skal. Sara vil ikkje snakke om det, men Lajla klarer ikkje å la det ligge. Når det blir klart kva som har skjedd, blir spørsmålet: kven gjorde det? Det er eit lite miljø, og alle kjenner alle. Nokon må jo vite noko?

Det er ein grufull og helvetes sterk roman. Det er fascinerande at fokuset i historia er Sara, men Lajla er forteljaren. Dette perspektivet gjer at Nedrejord skildrer kjensla av å sjå nokon du ser opp til og tenker på som umåteleg sterk, brått bli sårbar og liten. Lajlas instinkt til å verne om Sara er ei rørande skildring av eit djuptgåande vennskap.

Denne romanen vil du ikkje gå glipp av. Boka har eit hint av krim, men det emosjonelle og det samfunnskritiske er vektlagt meir. Korleis ser ein valdtektsmann ut? Ein kan sjå på romanen som ein kombinasjon av Hun ba om det av Louise O’Neill og Kledd naken av Agnes Lovise Matre. Det er eit seksuelt overgrep i eit lite, kristent og delvis belasta miljø, og å avsløre kven som har valdteken vil kreve ekstremt mykje, kanskje til ingen nytte. Hjelp det eigentleg å anmelde?

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«En helt vanlig familie» av Mattias Edvardsson

Leseeksemplar

Eg las nettopp eit av dei beste rettssalsdramaene eg har lest, Skandalen av Sarah Vaughan, men denne slår den glatt. Det er ein svensk forfattarar, og eg har sett den samanlikna med Størst av alt av Malin Persson Giolito. Heilt ufortent, for En helt vanlig familie er minst fem gonger så god. (Størst av alt blei litt vel ungdomskrim for min del, og ikkje spesielt nervepirrande, men eg høyrer Netflixserien er betre enn boka.)

Familien Sandell verkar som den sunnaste og beste familien ein kan tenke seg. Faren Adam er prest, mora Ulrika er jurist og Stella er ein intelligent tenåring som snart skal ture åleine gjennom Asia. Rett etter at Stella fyller nitten år, kjem ho ein kveld heim midt på natta. Dagen etter vert ho henta frå jobben sin, anklaga for mord og varetektsfengsla. Adam og Ulrika veit ikkje kva dei skal gjere, og får ikkje kontakte dottera. Ho kan jo ikkje ha drept nokon! Likevel kjem tvilen snikande, for dei veit veldig godt kor utagerande og egenrådig Stella kan vere. Men likevel, mord?

Edvardsson klarer å sjå handlingane frå både barnet og foreldras perspektiv, og det er umogleg å ikkje sjå truverdige menneske her. Vi har alle (om vi no er nærmast foreldrerolla eller barnet) opplevd dei små gnisningene, dei små misforståingane eller usemdene som vi ikkje heilt klarer å glatte over i dagleglivet. Dette er ei sterk skildring av foreldrekjærleik, offer, avmakt og tillit. Det er ei ekstrem historie når ein ser på det samla, men kvar einaste del kunne ha (eller har) skjedd i røynda.

Historia vert bygd opp i tre delar; først frå farens perspektiv, så dottera og til slutt mora. Eg tenkte først at det var rart, og det burde vore dottera som uttalte seg sist og avslørte alt for lesaren, men eg heldt godt kjeft her. Det er sylskarpt og iskaldt heile vegen, dei korte kapitla auker tempoet, og det er umogleg å legge frå seg boka utan å tenke men kva skjedde etterpå? Dette var rett og slett ei intens leseoppleving, og om du ikkje får med deg denne, går du glipp av noko stort.

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Den stille uke» av Sven Petter Næss

Leseeksemplar

Bortsett frå den enorme mengden krim eg har lese den siste månaden, er det sjeldan eg plukker opp noko anna enn ein psykologiske thriller innan sjangeren, så det var ganske på slump at eg plukka med meg den her frå jobb. Det er ein klassisk politikrim skriven av ein debutant, så eigentleg ikkje min smak. Men sjølv eg må innrømme at det her er ei knallgod bok, som det er umogleg å mislike.

Harinder Singh trudde aldri han skulle vende tilbake til den vesle småbyen i Østerdalen, men som etterforsker i Kripos drar ein dit ein blir bedt om å dra. Det er straks påske, men ein ung gut er drept, og saka har vokse ut av hendene til det lokale politiet. Guten viser seg å vere yngstemann i byens kaksefamilie, og det er ønskelig at saka vert oppklart straks. Det viser seg å bli vanskelig, spesielt når fleire menneske forsvinn og ein brann bryt ut.

Språket er friskt og truverdig, og Næss skildrar menneske og miljø så alle som har vakse opp utanfor storbyen kan kjenne seg att. Stereoptypar og originalar, du finn begge deler godt miksa saman her, og det fungerer. Plottet er intelligent, og skrid fram i perfekt tempo. (Det er ingenting verre enn krimforfattarar som kastar blindspor rundt seg som Hans og Grete på tur i skogen.) Dette er ikkje anna enn knakande godt handverk, og om du er på veg til fjellet i dag; stopp innom ein bokhandel på vegen og plukk med deg denne!

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Det er lenge til skumring» av Tharaniga Rajah

Skrive for framtida.no

Debutromanen Det er lenge til skumring er ein ambisiøs roman. I staden for å skrive ein dystopisk roman, har Rajah skrive om «ein alternativ norsk røyndom», noko eg synest var ein kreativ vri på dystopi-trenden. Romanen er skriven hovudsakleg kronologisk, men i fragmentarisk stil. Desse grepa opner opp for originalitet i historia, men set òg grenser for sjølve leseopplevinga.

Vi er i Finnmark, i denne «alternative røynda», og nordmennene har utsett samane for ei systematisk utreinsking, lik nazistane gjorde mot jødane under Holocaust. Samane har samla seg i nord og prøver å skape ein ny, samisk stat. Det har allereie vore mange terrorangrep og blant anna ein Skandinavisk krig, og vi vert kasta inn i denne situasjonen, med ei ung, samisk mor som forteljar. Raisa har flykta til Finnmark saman med dottera Násti, og er soldat i den samiske hæren. Mannen hennar er sakna, og Raisa må prøve å skape seg eit liv for seg sjølv og Násti.

Romanen er utvilsomt ein politisk kommentar til flyktningkrisa, i tillegg og terroren vi dagleg høyrer om. Vi finn mange hogg til karakterer frå eit vidt spekter på høgre-sida av politikken, alt i frå ein viss kvinneleg politikar med eit sølvkors rundt halsen, til ein tru kopi av doktor Mengele. Rajah skildrar aktuelle tema, og viser dei fram i all si umenneskelegheit. Bruken av samar som «det kua folket» båe gjev og ikkje gjev meining; samane har jo absolutt vore utsett for grusomme overgrep tidlegare i historia, men eg klarer ikkje heilt å forsone meg med samanlikninga av eit urfolk med innvandrarar? Det skurrar litt, men poengene til Rajah kjem uansett fram.

Likevel er nok kanskje hovudtemaet i romanen morskap. Terroren, krigen, alt kan skrellast vekk og sjåast på som eit bakgrunnsteppet. Det største her er nok Raisas kjærleik til Násti. Ho risikerer livet kvar dag som soldat, har budd i flyktningleirar, har mista mannen sin. Ho kunne ha reist til systera i USA, men ho startar eit liv i Finnmark for at Násti skal få vokse opp som same, i ein samisk stat – for at ho skal få eit godt liv.

Boka er ikkje lettlest, på langt nær. Med ei såpass framand verd å skulle gjere seg kjend med for å henge med i handlinga, er det ikkje til hjelp at teksten er så oppstykka som han er. Det tek lang tid før ein kjem inn i forteljinga og forstår at teksten faktisk er kronologisk, og ein må konstant slå opp dei samiske orda og uttrykka som heile tida vert brukt, i ordlista bakerst i boka. (Eller ein kan la vere, men ikkje få med seg innhaldet.) Denne konsentrasjonen Rajah krever frå lesaren gjer at ein ikkje like lett blir sugd inn i historia, noko som er synd, fordi plottet og ideen er veldig god. Eg tenker at dette er ein roman som vert betre ved ei andre eller kanskje tredje lesing, når ein frå starten av veit kva det går i og har den fiktive historia litt under huda. Boka har eit godt språk (unntatt manglande punktsetjing etter replikkar, noko ein kan irritere seg grøn over), og Rajah er utvilsomt ein talentfull forfatter det skal bli spennande å følgje med på.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Tre kvinner» av Mari Ann Augestad

Leseeksemplar

Tre kvinner er ei sterk, truverdig og gripande historie om ein oppvekst forma av to veldig ulike kvinner, og ei skildring av ein livslang kjærleik.

Maria sin oppvekst var prega av kvinner. Menna i livet hennar var stort sett svake, usynlege, eller ikkje til stades. Mora var der, og mormora var der absolutt. Mormora: gamaldags, dømmande, uavhengig og kristen. Mora: kunstnerisk, lett til sinns, roleg og optimistisk. Og Maria: fanga i midten, usikker på om ho har takla vaksenlivet rett, då ho gjekk glipp av så mykje som ung. No mimrer ho tilbake, kanskje i frykt for å bli like dement som mora og mormora vart på det siste? Ho er absolutt ikkje interessert i framtida si, for henne er den ikkje viktig – i alle fall ikkje like viktig som historia og røttene hennar, som gjorde henne til den kvinna ho er i dag.

Boka er velskriven, lettlest med korte kapittel og veldig gripande. Eg trur det er fleire enn meg som kan kjenne igjen familiemedlem i skildringane, kanskje spesielt skildringane av farmora og dei mest distanserte forholda (som til broren og hans familie). Det treff ei nerve, i alle fall hos meg.

Dette er den første boka eg les frå flunkande nye Gloria forlag, og eg skal straks kaste meg over nummer to. Det er forresten veldig spennande (og lovande) at Gloria starter med å utgi nye stemmer, og ikkje karre seg til topps med kjendisforfattarar her og der. Det fungerer jo! Kvalitet er det som fungerer i lengda, og det er absolutt kvalitet vi snakker om her. Om du ikkje har lest boka enno, gled deg!

Forlag: Gloria
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Himmelfall» av Kari F. Brænne

Eg har gleda meg så intenst til å lese denne boka. Frå eg var lita har eg vore ganske besatt av skjebnen til Romanov-familien. Eg hadde mange ulike bøker om Anastasia, såg Disney-filmen og hadde ei lydbok med ein litt annen versjon. I tillegg har vi nokre russiske familievenner, og eg har rett og slett alltid vore fengsla av historia. I fjor sommar las eg ein roman av Gill Paul, I gode og onde dager, som baserte seg på ideen om at det ikkje var Anastasia som overlevde (som dessverre er avkrefta), men systera Tatjana. Himmelfall tek i grunn for seg samme historie, men Brænne forestiller oss at det var den tredje søstera, Maria, som overlevde. (Stakkars Olga, når skal den fjerde og siste systera få si bok?)

I 1918 vart den russiske tsarfamilien Romanov brutalt drept etter lang tids fangenskap. Landet var ramma av en dobbelrevolusjon og fyrste verdskrig, og tsaren klarte ikkje kontrollere riket eller undersåttane sine lenger. Heile familien døydde, unntatt Maria. (Her altså, på ekte døydde ho saman med dei andre.) Ho fekk hjelp til å rømme, og overlevde. No er ho 112 år gamal og bur i Barcelona. No fortel ho historia om oppveksten sin og revolusjonen til ein norsk forfatter som er på besøk, før det er for seint.

Vi veksler mellom den uvanlege oppveksten hennar, familieforhold, fangenskapet, revolusjonen og livet på rømmen. Det er ein skikkeleg god miks av knallharde fakta, myter og rykter og skire løgna. Rett og slett altopplsukande.

Dette er ein murstein på 712 sider, og det er ingenting eg liker bedre enn gode bøker som aldri tar slutt. FAN-TAS-TISK. Denne var så sjukt god, den kunne vore dobbelt så lang for min del. Det er sjeldan eg anbefaler bøker så heilhjarta, men eg har absolutt ingen kritikk til boka, berre eit ynskje om meir. Eg skulle gjerne hatt ei bok om tida etter revolusjonen og fram til ho flytta til Barcelona. Eg må vite kva som hendte. BRÆNNE, EG MÅ VITE!

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2015

Sitat

«De tapte barna» av Rosanna Ley

Leseeksemplar

Ley er så flink til å skape stemninger og inspirere. (Så flink faktisk, at to år etter å ha lest Safranhuset, skal eg endeleg reise til Marokko. Og eg gler meg heilt vilt.) Og for ei evne til å formidle! Den sanne historia denne boka er basert på, rysta meg verkeleg. Faktisk slik at eg måtte fortelle alle i nærheten om det; «VISSTE DU AT…!?».

Boka (som så mange andre for tida) fokuserer på ei fortidshistorie og ei notidshistorie som blir fletta saman. Den eine historia foregår i Spania under borgerkrigen, der unge Julia blir sendt i kloster for å vere trygg (men eigentleg fordi foreldra vil sleppe å betale for maten hennar). Medan ho er i klosteret blir ho sendt til fødeklinikken til dr. Lopez, ein respektert, kristen mann som hjelper «falne kvinner». Men Julia synes noko ikkje stemmer; er det ikkje alt for mange babyer som dør på klinikken?

I vår tid har den unge journalisten Ruby endeleg klart å ta skrittet å gå ut av eit dødt forhold, og prøver å gå vidare frå foreldras død eit halvt år etter motorsykkelulykka dei var i. Men når ho rydder ut av familieheimen, oppdager ho ei skoeske med bilder av ei ukjent ung kvinne, med ein ukjent baby på ei ukjent strand. Kven var denne kvinna og babyen som foreldra har gøymt bilder av i skapet sitt?

Eg kan ikkje sei noko anna enn at eg verkeleg koste meg med boka. Det er ei velskildra historia med truverdige karakterer. Men så har jo eg ein forkjærlighet for historiske romaner basert på ekte historier. Om du liker den type bøker, så er Ley ein av dei beste i sjangeren.

Forlag: Bazar
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Rosanna Ley finn du HER.

Sitat

«Gather the Daughters» av Jennie Melamed

Ikkje les denne om du er ei sart sjel. Det er ikkje ei ungdomsbok. Det er ein sterk, altfor truverdig og skremmande dystopi.

Kva viss du har vokst opp på ei lita øy, og du heile livet har blitt fortalt at de er dei einaste igjen i verda. I det som pleide vere USA er det no berre øydeland: alt er brent opp av flammer frå dommedag og kunne sjuke og funksjonshemma mennesker er att. De er dei einaste igjen.

Nokre jenter gler seg til dei får mensen så dei kan bli gifte. Dei aller fleste gruer seg. Janey er den som gruer seg mest; faktisk så mykje at ho har sulta seg i årevis for å unngå å bli fruktbar. Ho er dermed mykje eldre enn dei andre jentene, og har fått ein rar og mislikt posisjon i samfunnet. Ho er vaksen, men ikkje vaksen. Amanda er ei av dei som har sin «summer og fruition» no (fruktbarhetssommer?), og vert raskt gift og gravid. Men når Amanda får greie på eit par ting og begynner å stille spørsmål ved det religiøse samfunnet, ender ho opp død. Og verre enn det – Janey ser korleis ho døyr. Og det er her alt eksploderer, for Janey har fått nok av det undertrykkande samfunnet ho lev i, og ho trur ikkje på alt dei er blitt fortalt om forfedrene sine. Ho starter eit opprør, som ender brutalt.

Som eksempel på kor fucka desse religiøse gærningane er: det er heilt normalt – faktisk forventa og påkrevd – at fedre skal forgripe seg på døtrene sine frå dei er småbarn, så dei skal vere førebudd på ekteskapet som kjem rett etter første sommer med mensen. Vanligvis i tolv-trettenårsalderen. Og ja, menna er ofte ti år eldre. Og når dei har blitt vekkgifta, flytter dei stort sett inn i huset til eit av foreldrapara, og dei må berre fint ta gift og ofre livet for den yngre generasjonen. KVA I SVARTE FAEN.

Dette er ei historie om å stå opp for seg sjølv og alle andre, tørre å stille dei kritiske spørsmåla og viktigheten av å gjere offer. Viktigheten av vennskap, fellesskap og tillit. Og litt om svakhetene vi alle har, og kva svakheter vi ikkje burde akseptere under nokon omstende.

Boka er knallbra. Midt i blinken for fans av The Handmaid’s Tale og The Power. Men igjen, boka har sterke scener: eg tek ikkje noko ansvar for mareritt.

Forlag: Tinder Press
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Andre folks døtre» av Amy Gentry

Boka er eit leseeksemplar frå Norli

Andre folks døtre tek ikkje opp nokon nye tema; kidnappa barn som dukker opp igjen og usikkerheita rundt om dei snakker sant, seksuelt misbruk, religion… Ingen av delane er nye, men eg synest Gentry knyttar dei saman på ein ganske så god måte.

Julie Whitaker vart kidnappa som trettenåring. Åtte år seinare står ho på døra, og vert ønska velkomen heim. Men når Anna oppdager at Julie lyg om små og store ting, begynner ho å tvile på om det faktisk er dottera hennar som er komen heim – eller om det er nokon som vil ha pengane deira. Når ein privatetterforsker kontakter Anna med sine tvil, klarer ikkje Anna å kjempe mot mistankane sine lenger. All statistikk tilseier at Julie er død – så kven er denne unge kvinna som har flytta inn i heimen til Anna og Tom?

Mellom kvart kapittel, får kanskje/kanskje ikkje-Julie snakke og fortelle si historie. Men her må du halde tunga beint i munnen, for historia vert rulla opp baklengs! Og før ein forstår det, kan det vere veldig forvirrande. Det er jo ein ny vri som gjer boka veldig spennande, men som sagt litt uoversiktlig. Dette elementet er både det beste og det verste med boka.

Når det kjem til psykologisk spenning i boka, kunne nok Gentry drøyd endå lenger med å avsløre om det faktisk var Julie. (Eg gjetta det ganske kjapt, gjer du?) Ho kunne òg gjort meir når det kjem til frustrasjonen, sorgen og hatet knytta til å miste eit barn og ikkje vite kva som har skjedd. Anna fortel liksom lesarane meir om korleis ho følte det, enn å faktisk berre føle. Slutten var veldig bra, og faktisk ganske rørande. Ein litt meir avsluttande slutt enn det som er typisk for psykologiske thrillarar. Absolutt lesverdig bok!

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Evening Primrose» av Kopano Matlwa

Eg har for tida ansvaret for engelsk skjønnlitteratur på jobb, og prøver alltid å finne noko nytt og spennande å putte i hyllene. Eg er ein sucker for flotte omslag (spesielt med blomster), så denne frista litt. Og for ei sterk bok det viste seg å vere!

Dette er ein kort og vond bok om ei ung jente som mister si kristne barnetru, får naiviteten sin utfordra og sitt syn på medmenneskelighet knust. Vi tenkjer kanskje litt for ofte på vårt eige land og korleis vi opplever store mengder innvandring frå kriseramma land, men vi er jo ikkje dei einaste. I Sør-Afrika slit mørke (er det politisk korrekt?) med å gjenoppta kulturen «vi kvite» øydela, asiatar (spesielt kinesarar) innvandrer og ikkje minst menneske frå andre afrikanske land, som er bittelitt mørkare i huda. Og folk er dessverre like trangsynte over heile kloden.

Hovudpersonen, sør-afrikanske Masacheba har drøymd om å bli lege heile livet. Yrket viser seg å vere heilt grusomt: elendige ressursar på eit offentleg sjukehus, rasistiske kolleger og pasienter, pasienter som døyr, eller er utakknemlege og berre suger alt livet ut av henne. Mot si religiøse og litt rasistiske mor si vilje, flytter ho saman med Nyasha, ein politisk kollega frå Zimbabwe. Frustrert over framandfrykta og framandhatet som florerer i landet, restane og konsekvensa av apartheid og ein fæl jobb, starter Masacheba ein underskriftskampanje. Ikkje alle av Masachebas landsmenn set pris på hennar ønske om å inkludere innvandrar, og bestemmer seg for å «korrigere» henne, på den verst tenkelige måten.

Historia er fortalt gjennom notatboka Masacheba bruker til å be til Gud, ein Gud ho får mindre og mindre tiltru til. Kva slags Gud ville la henne oppleve det ho gjorde? Eller lar verda vere slik den er for tida? Korleis kan ein påstå at han elskar alle menneske likt, at han kan tilgi alt? Må ho møte desse onde menneska i himmelen òg, held det ikkje å vite at dei er på same jord som henne?

Dette er som sagt ei sterk bok, med heftige tema, der spesielt framandfrykt (xenofobi) er dratt fram i rampelyset. Eg synest språket er veldig godt, og dagbokforma gjer at det vert personleg, autentisk og djupt rørande. (Boka burde jo faktisk vere truverdig, då forfattaren sjølv er ei ung kvinne, utdanna som lege.)

Forlag: Sceptre
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Ektemannens hemmelighet» og «Det Alice glemte» av Liane Moriarty

Så var det på tide å lese denne chick-lit-klassikaren. Eg las eigentleg Store hvite løgner før denne, og må innrømme at den var betre. Men det beviser berre at forfattarskapet til Moriarty går éin veg – oppover – så det er vel ein god ting?

Når Cecilia med eit uhell velter ei av mannens esker på loftet, finn ho eit brev adressert til seg sjølv. Som skal opnast ved ektemannens død. Cecilia vert heilt satt ut, men opner ikkje brevet før ho oppdager at mannen hennar verkeleg ikkje vil at ho skal opne det (og at han lyg om det). Når ho opner dette brevet fell livet hennar saman. Og sjølv om ho ikkje veit det enno, vil innhaldet i dette brevet påverke både Rachel – ei enke med ei trist fortid – og Tess – ei ung mor som nettopp har forlatt mannen sin.

Boka er lettlest og utruleg spennande! Sidene blar om av seg sjølv, og du blir engasjert. Moriarty skriv verkeleg godt, og klarer å treffe enkelte poeng så utruleg presist. Sjølv om mange av temaa i boka er kjipe og såre, vert dei skildra med ei blanding av varme og humor, sarkasme og djup menneskeleg innsikt, som eg trur berre Moriarty kan klare å mestre perfekt.

I skrivande stund er eg litt hekta på denne sjangeren! Desse bøkene er så lettleste, så skildrande at det nesten er som å sjå ein film. Ein slepp liksom å tenkje, og kan berre la seg flyte med. Det er så deilig med slike bøker innimellom! Både bøkene til Moriarty og Jane Corry har gått ned på høgkant (hennar bøker kan òg anbefalast!), og eg gler meg (vanvittig) til Vanvittig skyldig kjem ut i haust!

Det er mykje som endrar seg på ti år. Kanskje spesielt mellom 29 og 39. Men kva om du plutseleg har gløymd alt som har skjedd i mellom desse åra? Kven er du då? Kven var du? Alice vakner opp etter å ha slått hovudet hardt. Det er 1998, ho er nygift og forelska og gravid for fyrste gong. Livet er fantastisk! Bortsett frå at det i virkeligheten er 2008, ho er separert frå mannen sin, har tre barn ho ikkje hugser og er distansert frå den øvrige familien sin. Alice aner ikkje korleis ho skal fungere i kvardagen, og sjokka er ikkje få. Kvifor er ho ikkje nær med syster si lenger? Kven er denne Gina? Ho må lære seg å navigere livet sitt på nytt, og bli kjend med barna sine. Og ho er fast bestemt på å vinne mannen sin tilbake.

Dette er den andre boka til Moriarty (i alle fall på norsk), og har ikkje det krim-elementet dei fleste av bøkene hennar har. Likevel klarer Moriarty også her å skape mykje drama, mange overraskande vendingar og så klart litt djupare og større tema godt miksa inn i herlig chick-lit. Eg er heilt frelst; desse bøkene er så herlige! Dei bør definitivt pakkas ned i strandbagen, kofferten eller kva du no drassar rundt på sommar.

Forlag: Pantagruel
Utgivelsesår: Ektemannens hemmelighet (2014), Det Alice glemte (2015)

Fleire bøker av Liane Moriarty finn du HER.

Sitat

«Poesiar: Etter Henrik Wergeland» av Jon Fosse

Poesiar

Dette er eit ganske interessant prosjekt. Jon Fosse fikk ei stor interesse for diktinga til Wergeland etter å ha flytta inn i Grotten, der Wergeland i si tid budde. Fosse noterte mykje i margen om dikta han las, og skreiv så desse sjølvstendige dikta med Wergeland sin poesi som utgangspunkt. Dette er, for å sitere vaskelappen, «skrift over skrift». Vidare står det bakpå at «Det er noko frå Wergeland i alle dikta som her er samla, hulter til bulter, frå fleire dikt i eitt dikt, mykje i eit dikt, lite eller nesten ingenting i eit anna».

Sjølv har eg ikkje eigentleg lese noko av Wergeland, så eg har ikkje noko omgrep på kor mykje som er inspirert, nesten rett avskrive eller berre småplukk; Men at her er nasjonalromantiske trekk, er det i alle fall ikkje tvil om. Det er norsk natur, det er kjærleik, det er død. Alt er så flott og vakkert. Det som gjer dette ganske kult, er at det meste er skrive i modernistisk form.

Eg skal ikkje skryte på meg å ha forstått alt innhold frå perm til perm, men det er etter mitt syn ikkje så mykje djupareliggande meining bak desse dikta. Dei er derimot veldig fine og hyggjeleg lesing, og som sagt; eit interessant prosjekt. Og det er vel i hovudsak det, eit kunstnerisk og litterært prosjekt, meir enn faktisk litteratur til å lese som kos. (Og så er det mykje strofer i parentes! Parentes i litteratur, spesielt sjølvstendige setningar og delar, er noko eg er veldig for. Det må seiast.)

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«Noas barn» av Eric-Emmanuel Schmitt

Noas barn

Vi er i Brussel i 1942. Joseph er sju år, og jøde. Når foreldra forsvinn, bur han hos ein greve og ei grevinne til han nesten vert avslørt, og blir sendt vidare til Fader Pons. Pons er ein katolsk prest som driv ein kostskule/eit beskyttelsesprogram for jødiske barn. I sin tid der, reflekterer Joseph mykje rundt ulike religionar, ulike menneskeraser (som jo ikkje eksisterer) og ulike menneskeverd. Han oppdager at han helst vil bli katolikk, men ironisk nok får han opplæring i hebraisk og jødisk skikk hos Pons, som nekter han å konvertere.

Dette er ei viktig bok, med den ærlege forteljerstemma til eit barn som oppdager kven han er og kva verda rundt han er. Han forstår ikkje krigen, han forstår ikkje nazismen. Og først etter at den er over, når verden oppdager kva som gjekk føre seg i konsentrasjonsleirane, vert helvetet ekte for Joseph (slik det vart for mange).

Og berre så det er sagt, så er denne boka basert på ei ekte historie.

Forlag: Pantagruel
Utgivelsesår: 2005

Fleire bøker av Eric-Emmanuel Schmitt finn du HER.

Sitat

«Portrett av ein varulv» av Carl Frode Tiller

Portrett av ein varulv

Det siste skodespelet til Carl Frode Tiller (i skrivande stund), Kven er redd?, er noko av den beste dramatikken eg har lest, så når eg kom over dette skodespelet på jobb, så måtte eg berre plukke det med meg. Det er jo ein del år gamalt allereie (når slutta 2011 å vere tre år sidan???), men det var jo ganske interessant å sjå korleis skriveria hans har utvikla seg. Og eg må jo innrømme at eg vel å sjå det på den positive sida, at dei har utvikla seg i ei god retning, for Kven er redd? er ein god del betre (i alle fall etter min smak).

Men så har jo dette dramaet eit heilt, heilt anna tema. Skodespelet handlar om Kent, ein heavy-metalelskande drop out frå vidaregåande. Han oppfører seg som ein totalt, komplett og heilstøpt drittsekk. Vi følgjer han frå han kranglar med systera på vei til fest, til vors, til fest, til samanbrotet etterpå. Kent har mange meiningar om samfunnet og menneska rundt seg, men det skin tydeleg gjennom kor sårbar og faktisk såra Kent eigentleg er. Men kan han skjerpe seg i tide?

Eg likte teksten, men eg kan ikkje heilt sjå det for meg på ei scene. Det fungerer nok best som eit dramastykke berre for lesing (og ja, slikt finnes med vitande og vilje, for dykk som ikkje er heilt inne i skodespelverda). Det er eit kult, enkelt og lettlest stykke.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2011

Fleire bøker av Carl Frode Tiller finn du HER.

Sitat

«Orkansesongen og stillheten» av Anne-Cathrine Riebnitzsky

Boka er sponsa av Font forlag

Orkansesongen og stillheten

Du vil aldri, aldri, i dine villaste fantasiar gjette deg til kva som skjer i løpet av denne romanen. Riebnitzsky kan i alle fall overraske! Kapitla er korte, og det at vi følgjer fleire personer kunne fort gjort det vanskeleg å hengje med, men det fungerer liksom. Du heng ikkje på kanten av stolen i spenning, men du vil likevel kose deg kvart minutt du les.

Presten Monica reiser til Guatemala for første gong på tjue år for å slappe litt av, og kome seg unna sorggrupper, kyrkjemøter, konfirmantar og bekymra foreldre. Ho er ein litt annleis prest, veldig folkeleg, ærleg og menneskeleg. På reisa si, og heime i Danmark, krysser ho mange liv (som igjen kryssar kvarandre, tenk Love Actually/Valentine’s Day). Ein av desse er Beate, advokat og jeger med ei sur kjerring til mor. Ein annan er den Nory, tenåringsjenta frå Guatemala som drøymer om eit nytt liv i USA.

Men karakterane i boka oppdager at alt ikkje blir som ein skulle ønske, og av og til går det nesten for bra. Romanen tek for seg forholdet (ofte turbulent) mellom foreldre og barn; alt vi er villige til å gjere for å beskytte dei, for å kome oss vekk i frå dei (enten det er foreldre eller barn), samstundes som vi er glade i dei. Det er og tema som narkotikasmugling, angst, rådyrjakt (ikkje spør, berre les) og religion. Det høyrest kanskje litt rart ut, men det fungerer knallgodt. Eg storkoste meg med boka, og så velskriven og lettlest som den er, flaug den forbi.

Forlag: Via
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Valentinas siste reise» av Santa Montefiore

Boka er sponsa av Bastion forlag

Valentinas siste reise

Med Santa Montefiore så får du det du betaler for og det du forventer: ei nydeleg kjærleikshistorie som rører og underholder heile veien. Her får du eksotiske Italia, engelsk sosietet, drap, drama, familiehemmeligheter og mirakler.

Vi befinn oss både i 1944-45 og 1971-72. I 1944 kjem kaptein (?) Thomas Arbuckle til Incantellaria i Italia, ein søvnig og veldig religiøs by på Amalfikysten. Der forelsker han seg i Valentina, og blir far til Alba. I 1971 er vi i England, der Thomas har teke over familiegodset. Alba kjenner seg ikkje heime (til tross for at ho kom dit som spedbarn), og bur åleine på familiens husbåt, Valentina, i London, der ho lev eit ganske vilt liv med eit utall av menn. Og lite forandrer seg før Fitz dukker opp, og ho bestemmer seg for å reise til Italia for å finne røttene sine.

Eg held fortsatt ein knapp på at Birøkterens datter er hennar beste (utgitt på norsk, i alle fall), men som eg skreiv i omtala mi av Villa Magdalena, så skal det mykje til å slå den, altså. Men Valentinas reise kjem ganske nær. (Og ja, det er den perfekte julegava til mor, syster, venninne eller kven som helst!)

Forlag: Bastion
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Santa Montefiore finn du HER.

Sitat

«Biter av lykke» av Anne Ch. Østby

Boka er sponsa av Font Forlag

Biter av lykke

Eg har no lest den nye boka til Anne Ch. Østby som etter ein månad har tatt heilt av internasjonalt med rettigheter solgt i øst og vest (bokstavelig talt). Og det er ikkje så rart, for dette var ei ganske kort, lettlest feelgood bok som innfrir løfta sine; ho er akkurat det skrildringa på omslaget seier at ho er: ein roman om kjærleik, håp og sjokolade. Ikkje berre romantisk kjærleik, men meir ein vennskapeleg kjærleik og ikkje minst ein kjærleik til livet.

Kat er 66 år og enke. Ho sit no som eigar av ein kakaoplantasje, og kjenner litt på einsemda. I staden for å invitere klassevenninnene på besøk, inviterer ho dei derimot til å flytte ned til seg på Fiji (Kat er altså typen som ikkje gjer ting halvvegs). I boka blir vi kjende med Ingrid (med ein indre tvilling, Vildrid), Maya (som har demens), Lisbeth (som berre reiste i frå ektemannen) og Sina (desperat etter å kome seg unna den middelaldrande og hjelpelause sonen). Og Atheca, den fijianske kvinna som jobbar for Kat og tek med seg desse kvinnene sine i kveldsbønene sine.

Dette er ei bok om kor vanskeleg ulike typar kjærleik kan vere; kor vanskeleg det kan vere å ta opp att eit førti år gamal vennskap; kjærleiken som forsvinn i eit ekteskap (om den nokon sinne var der); kjærleiken til samfunnet rundt seg og trua på noko felles. Det handlar om å ikkje slutte å leve berre fordi ein er komen i ein «moden alder», men utfordre livet og prøve noko nytt. Som å oppsøke ein kjekk mann midt på natta og bli med han inn på soverommet, som å dytte den vaksne ungen ut av redet, eller for eksempel å starte ein sjokoladefabrikk.

Dette er ei bok full av varme, vennskap, tilgjeving og nye opplevingar. Vi møter ein annleis kultur på godt og vondt, og lærer mykje. Og ja, ein tur til Fiji hadde jo ikkje vore å fornekte etter å ha lest denne fargerike boka! (Kunne gjerne tenkt meg å smake fisk kokt i kokosmelk med løk og chili.) Det er definitivt ein grunn til at denne boka er kjempepopulær akkurat no, så du treng ikkje vere redd for å kaste deg ut i det og kjøpe den! (Om du vil ha noko å samanlikne med, så minner den litt om Dora Heldt si bok Champagne og hetetokter kryssa med noko av Karin Brunk Holmqvist.)

Forlag: Via
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«En ting som er» av Robert Lax

En ting som er

Gjendikta av Knut Johansen.

For ein rytmebruk! Lax kutter opp nesten alle stavingar til eigne verseliner (med enkelte dikt som unntak), og fleire ord i same strofer. Det er mykje gjentakingar, som igjen hevar rytma til eit nytt nivå. Det er fantastisk interessant lesing å følgje ei så streng rytme når ein les, samstundes som meininga i dikta trår fram. Det er rett og slett gjennomført rytmisk. Det er lite ekstra på desse sidene.

Dikta handlar om ting sine tilstander. Å vere. Korleis kan vi seie at noko er dødt, kva slags veremåte er det? Fleire av dikta tar òg for seg ulike historiske samfunn (og er veldig lange), medan andre tek for seg familieforhold. Det er ei nydeleg diktsamling, med eit djupt sjeleliv.

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2015 (1997)

Sitat

«Veien til Roma» av Mark Lamprell

Boka er sponsa av Font forlag

Veien til Roma

Dette er ei skikkeleg deilig feelgoodbok, altså! Det er ganske kort tidsperspektiv, så eigentleg hadde dette vore perfekt som ein film, á la Valentines Day eller Love Actually (berre mindre sært…). Det er tre parallelle historier, som vert kopla saman etter kvart, alt styrt av kjærleikens skytsengel (og det er mindre cheesy enn det høyrest ut, det fungerer faktisk kjempebra fortellermessig!).

Alice er ein ung skulptør som altfor tidlig i livet har vorte stuck med ein overpresterande familie og ein kjedeleg forlovede (som ho berre forlova seg med så han skulle få ferie frå jobben?) tok seg ein ferie for å gjere noko voosj!, så her er ho i Roma åleine. Vel, ho er ikkje åleine så veldig lenge. På ein annan kant av byen er Alec og kona Meg (eit middelaldrande ektepar som er dritlei einannan) nettopp ankomne for å få laga kopier av ei keramikkflis som Meg ganske bokstavelig talt får anfall over. Og hils på enka Constance, som kjem til Roma – byen ho møtte mannen sin i – saman med svigerinna, Lizzie, for å spre aska hans.

Boka er skriven med humor og varme, og klarer å unngå å bli klisjéfylt. Det er kanskje litt seint å anbefale deilige sommarbøker, men den dukkar vel opp i pocket til sommaren 2017! Så då veit du allereie no kva for bok du skal skrive opp på handlelista di.

PS: Du får med mykje historie på kjøpet her! Og fleire sitat frå kjend kjærleikslitteratur. Kos deg!

Forlag: Via
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«Det du ikke ser» av Katherine Webb

Det du ikke ser

Dette er eit råskinn av ein pageturner. Du får så mange halve løysinger undervegs, og nye spørjemål dukkar konstant opp, men det er ikkje mogleg å få det til å gå i hop før til slutt. Joda, du veit eigentleg kva svaret er, men korleis det endte opp slik er nesten umogleg å fatte.

I 2011 vert Leah ringt av ekskjærasten (som vart eks av ein god grunn). Han arbeider i Belga for Kommisjonen for krigsgraver, og har ein uidentifisert soldat. Leah er frilansjournalist, og breva denne soldaten har på seg kan vere starten på ei stor sak. Leah byrjer å grave, og oppdager snart at avsenderen av brevet var Hester Canning, pastorfrue i Berkshire før første verdskrig braut ut.

Mesteparten av tida følgjer vi Hester, og særleg den nyansatte tenestejenta Cat, som har ein nokon lunde frynsete fortid. Cat er misnøgd med sin posisjon i samfunnet, og finn alltids ein måte å gjere opprør på. Tida vert ikkje rolegare på prestegarden når teosofen Robin Durrant dukkar opp, invitert av den beundrande presten som sjølv trur han har sett naturåndane Durrant preikar om. For Durrant har ein ubehageleg side til seg, og gnissingar dukkar opp alle vegar. Det ender til slutt med mord.

Det er verkeleg herleg lesning, med skildringar som til tider får deg til å grøsse og som driv deg vidare. Eg såg verkeleg ikkje løysinga til Leahs problem eller Hester og Cats før dei vart avslørt, og det var utruleg forfriskande. Plottet er enkelt nok, men likevel så originalt! Om du liker serier som Downton Abbey, Mr. Selfridge, eller bøkene til Fay Weldon og Sarah Jio, vil nok Katherine Webb sine bøker òg falle i smak.

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2012

Fleire bøker av Katherine Webb finn du HER.