Sitat

«Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger

Leseeksemplar

Denne boka, saman med Trude Marsteins siste roman, er vel høstens mest lese og omtalte romanar. For dei fleste nordmenn var vel kanskje Stranger eit nytt namn, men eg las Det som en gang var jord for eit par år sidan, og likte den veldig, veldig godt. (Og kanskje betre enn denne.) Denne her lev kanskje ikkje heilt opp til hypen (og det er vel det evige problemet med hype), men den var likevel ganske god.

Dette er ein sjølvbiografisk og biografisk roman. Simon Stranger skriv i eg-form, om seg og sin jødiske svigerforeldre. Han skriv òg om Henry Rinnan, ein norsk dobbeltagent som tok livet av mange, mange motstandsmenn i ein kjeller i Trondheim. For Stranger oppdaga ein dag at svigerfamilien hans hadde vokst opp i akkurat dette huset, og at oldefaren til kona hadde blitt drept i ein arbeidsleir på ca samme tid.

Vi følger Henry Rinnan heile barndommen, oppveksten og livet som tysk agent, og vi får eit komplett bilete av mennesket. Det skal Stranger ha, at uansett kor grusom Rinnan var, så får han fram at han var ikkje fødd slik. Han vart slik, og kven si skuld det var, det er diskutabelt. Vi følgjer òg historia til Strangers svigerfamilie, i litt tilfeldig rekkefølge. Eg skulle veldig gjerne hatt eit slektstre i starten av boka, for det var litt vanskeleg å henge med, spesielt i starten.

Eit ekstra fint (og ambisiøst) grep – i tillegg til oppbygginga som eit leksikon – er at vi følgjer Strangers skriveferd og prosjektet. Det er spesielt, men han får det til å fungere. Det er som sagt litt vanskeleg å henge med i starten, litt rotete, men siste halvdel av boka er veldig god. Ikkje årets beste roman for min del, men absolutt eit solid stykke litteratur.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Simon Stranger finn du HER.

Sitat

«Der valmuene vokser» av Kristin Harmel

Leseeksemplar

Eg seie det vel kvar einaste gong eg har lest ei bok av Harmel, men fy søren så fantastisk godt ho skriv! Og ikkje berre det, for nokon historier ho klarer å snekre saman. Og dette vert kanskje min favoritt av ho så langt, for gjett kva? Dette er ein historisk roman, ikkje sånn hoppe fram og tilbake-greier. (For vi har straks fått nok av det, eller?) Det er kun to kapittel som er frå vår tidsperiode (med mindre 2002 er blitt historisk allereie), og det er første og siste kapittel. Så det tenker eg teller ikkje, for historia hadde fungert like bra uten.

Ruby gifter seg med Marcel omtrent rett etter at dei møtast. Hodestups forelska følger ho etter han tilbake til Paris, klar for å leve lukkeleg alle sine dager. Så bryt andre verdskrig ut, og etter kort tid er det nazistene som styrer byen. Livet vert snudd på hovudet, og Ruby ser kor grusom verden rundt henne blir, spesielt for jødane. Som hennar jødiske nabo, den vesle jenta på elleve år, Charlotte, som vert spytta på og ropt etter. Ruby bestemmer seg for å gjere alt ho kan for å hjelpe der ho kan. Og slik møter ho RAF-piloten Thomas.

Eg vil ikkje fortelje meir, for eg vil ikkje avsløre for mykje. Men eg kan seie at dette er ei roman fylt av kjærleik, varme, lojalitet og offer. Av livsglede og styrke, barmhjertighet og sorg. Det er ei lettlest bok, men ikkje i forstanden at den er enkelt skriven og overdreven – det er ein velskriven og spennande roman som er omtrent umogleg å legge frå seg. Som absolutt alle bøkene til Harmel, kan eg anbefale denne varmt! Like varmt som Så lenge det er stjerner på himmelen, definitivt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Kristin Harmel finn du HER.

Sitat

«Broren til Hugo» av Per Knutsen

Wow, korleis har eg ikkje fått med meg Per Knutsen før? Då eg starta på lydboka tenkte eg at denne passa fint etter å nettopp ha høyrd ferdig trilogien til Roy Jacobsen. Nordnorsk, same tidsperiode. Til og med same innleser! (Nils Johnson, anbefalast!) Og eg tenkte det var eit bra alternativ til alle som trenger noko nytt etter Jacobsen. Men etter kvart syntes eg det var betre enn Roy Jacobsen. Det var som Roy Jacobsen og Carl Frode Tiller fletta saman mellom to permar.

Erkki er veslebroren til Hugo, og etter andre verdskrig veks dei opp saman i Nordland. Det er ikkje akkurat lett: faren er nazist, mora ei finsk flyktning. Dei favoriserer Hugo, om ein kan seie at nokon er favorisert. Heimen er ganske vond, med mykje banning og vald. Erkki passer ikkje inn, feminin og enkel som han kan virke for den drikkfeldige familien sin. Men når Hugo tabber seg ut i studietida, er det Erkki som vert favoritten. For ei stund.

Seriøst, dette er ei flott bok. Skikkeleg god lesning om ein skikkeleg vond oppvekst. Historia var truverdig, med alle sine stygge og vakre skildringer. Eg vil påstå at boka først og fremst handler om skam. Skam over å velge feil, over å bli utstøtt, over å ha feil tilbøyeligheter. Det er mykje skam, mykje misunning, mykje lengsel. Det er rett og slett mangel på kjærleik. Men det er ikkje berre fælt, det er mykje glede her òg. Lojalitet, ønsker om utdanning og noko meir, mot til å vere seg sjølv. Den er fin. Skikkeleg ekkel, vakker og praktfull.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016

Sitat

«De usynlige», «Hvitt hav» og «Rigels øyne» av Roy Jacobsen

Eg har nettopp hørt ei nydelig innlesing av De usynlige og Hvitt hav på Storytel. (Og ja, eg har bøkene fysisk òg. Eg må jo kunne sette dei i hylla etterpå?!) Og eg er litt lei meg for at eg enten må vente lenge på lydboka til Rigels øyne, eller så må eg lese den uten den fantastiske nordnorsken. Dilemma. (Vel, når dette blogginnlegget vert posta, er det ganske openbert kva eg landa på: lydboka.)

I De usynlige møter vi den vesle jenta Ingrid Barrøy som veks opp på (trommevirvel) nordlandsøya Barrøy på starten av 1900-talet. (Eg trur i alle fall det er Nordland. Geografi er ikkje mi sterke side.) Ho har ein kanskje ganske vanleg og unik oppvekst på den knøttlille øya med den knøttlille familien sin. Vi følgjer ho frå småbarnsalder, gjennom knytting av sterke band, store tabber, små sorger og enorme gleder; frå barnsbein til skulealder, til ho reiser i teneste etter konfirmasjonen sin.

I Hvitt hav er Ingrid blitt ei vaksen kvinne og bur no åleine på Barrøy. Ho er einsam, og livet er ikkje slik ho hadde forestilt seg det. Andre verdskrig har nådd Nord-Noreg, og den har nådd Barrøy. Ingrid sitt liv vil for alltid bli påverka av ein episode med ein russer, innleggelse på institusjon og ansvaret ho tek på seg når ho vert utskriven.

Rigels øyne var den eg likte minst. Kanskje fordi eg høyrde den så lenge etter dei to andre? (Eller kanskje eg ville synes den var endå dårlegare om eg hadde hørt den rett etter?) Eg synest ikkje handlinga var så fantastisk. Eg misliker generelt bøker som berre er ei reise, spesielt når reisene berre består av nye mennesker som er ville karakterer. (Er ikkje det berre ei dårleg unnskyldning for lite handling? En slags ukreativ måte å skape handling på?)

Handlinga er ikkje eigentleg poenget i desse bøkene, det fantastiske her er språket og formidlingsevna til Jacobsen. Det er så utruleg levande og han mestrer å skildre både dei små og store tinga så veldig fint. Uansett om eg ikkje var like gira på bok nummer tre, er det uansett ein fantastisk trilogi som fortener å bli lest av mange.

Eg kan jo òg legge til at dette var mitt første møte med Jacobsen, men det blir ikkje det siste. Eg har allerede gått til innkjøp av Vidunderbarn. (Men når eg får tid til å lese den, er eit anna spørsmål.)

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: De usynlige (2013), Hvitt hav (2015), Rigels øyne (2017)

Sitat

«The Alice Network» av Kate Quinn

I det siste har eg (tilfeldigvis) lest mange romaner basert på sanne historier frå første halvdel av nittenhundretallet. (Og gudbedre kor mykje fantastisk og fælt som har hendt i «det store århundret»!) Og alle har faktisk vore veldig gode, men dette er utan tvil den beste. Det tok meg usedvanlig lang tid å komme gjennom den, for eg orka ikkje tanken på å skumlese ei einaste side. Når eg først sette meg ned med boka, forsvann eg inn i historia på eit par sekund og sleit med å stoppe.

Under første verdskrig vert den unge kvinna Eve rekruttert til spionasje for England, utplassert i Frankrike som ein del av (det høgst reelle) spionnettverket til Alice Dubois. Livet som spion er mykje mindre glamorøst enn ein skulle tru, og Eve, AKA Marguerite, må ofre mykje av seg sjølv for å smugle informasjon om tyskarane til sine overordna. Og ikkje alt som skjer i krigstid er mogleg å komme over.

Andre verdskrig er nyleg slutt, og nitten år gamle Charlotte leiter etter sitt franske søskenbarn som på mystisk vis forsvann under krigen. Det er liten hjelp å få i søket sitt, men Charlotte er ei jente som ikkje  bryr seg mykje om kva andre meiner og seier. Ho er sterk, intelligent og sta – alt ei ung kvinne ikkje burde vere på første halvdel av nittenhundretallet. Og desse egenskapene er det som fører ho ut på ei totalt kaotisk reise (eller jakt) gjennom Frankrike med eit endå meir kaotisk reisefølge.

Så, om det ikkje var openbert allereie, så anbefaler eg denne boka ekstremt høgt! Du bør vere ganske så OK i engelsk, elles trur eg det kan opplevast litt tungvint. (Men fortvil ikkje, den norske utgåva er her om ein månad!) Men for meg var boka i alle fall spenning og drama frå ende til annan, full av mørk humor, sterke kvinner og overlevelsestrang. Ei seriøst fantastisk historie, bygd på grusomme realiteter.

Forlag: William Morrow
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Orphan Monster Spy» av Matt Killeen

Leseeksemplar

Kanskje årets kuleste ungdomsbok? Ikkje den beste eg har lest, men eg digga konseptet så sjukt. Det er som ei slags blanding av Boktyven og ein spionthriller, men ungdomsbok. Det er heller ikkje fantasy, men eg føler dette er noko for (oss) fantasyfans. Historia er satt til andre verdskrig, her er ein internatskule, nazister, slemme tenåringsjenter og ein ekte, engelsk spion. Altså … !

Sarah er jødisk, men ser absolutt ikkje slik ut med sitt blonde hår. Oppfostra av skodespelarmora åleine, har ho lært seg mange språk, kroppsspråk inkludert, korleis spele ei rolle og ikkje minst korleis ein utnytter ein situasjon til sin eigen fordel. Når ho prøver å flykte til Sveits etter at mora døyr, møter ho ein engelsk spion, som utgir seg for å vere ein tysk nazist. Dei finn ut at dei kan dra nytte av kvarandre, og Sarah vert sendt som spion til ein internatskule for døtrene til høgtståande nazister – der ei av jentene er dottera til ein som forsøker å utvikle ei atombombe …

Boka er veldig lettlest, velskriven og spennande stort sett heile tida. Karakterane er kanskje litt overflatiske, men historia er veldig medrivande. Og kanskje blir vi betre kjend med både Sarah og «The Captain» neste år, for det er visst første bok i ein serie! Eg har i alle fall planer om å få med meg den òg.

Forlag: Usborne
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Lempi» av Minna Rytisalo

Leseeksemplar

Igjen leverer Pax ein knallsterk roman. Det er ein av dei få finske romanene eg hadde lest, og Fuglehjerne av Johanna Sinisalo var noko av det dårlegaste eg hadde lest (Då eg las den. Har lest verre ting i etterkant.). Så eg var ikkje heilt sikker på om den finske stilen var noko for meg, men Rytisalo skriv ekstremt godt. Om du har lest Sophie Starks liv og død av Anna North (og du burde, om du ikkje har), så forstår du kor eg vil hen når eg seier at Lempi er ei blanding av den og ei historie om «tyskertøsene».

Lempi er altså hovudpersonen i denne boka, men dette er ikkje Lempis historie. Dette er historiene om Lempi, fortalt av tre personar med veldig ulike forhold til henne. Alle forteller sanninga, men dei fortel si sanning. Og den er ikkje lik for nokon.

Vi er i Finland under andre verdenskrig, og Viljami er på veg heim frå fronten. Heime skulle han eigentleg ha funne kona si, Lempi, men Lempi er borte. Ho var igjen på gården saman med arbeidsjenta Elli då Viljami drog ut. Viljami fortel om ei kvinne han elsker, Elli om ei kvinne ho hater. Den tredje fortelleren er Sisko, Lempis tvilling. Sisko føler at Lempi både er halve henne, og også eit tilheng til henne.

Sisko sin del av historia blir også brukt til å fortelle om dei finske «tyskertøsene». Finland sitt forhold til Tyskland under krigen var komplisert, for tyskarane «redda» jo Finland frå Russland, og mange unge kvinner som gifta seg med tyske soldatar og militære oppdaga plutseleg i 1945 at dei var landsforrædere. Sisko var ei slik, berre at historia hennar er enno litt meir hjarteskjærande.

Biletet malt av Lempi er ganske sterkt, og eg trur kanskje Sisko sitt portrett er det mest nøyaktige. Ho ser fleire sider av søstera, sider både Viljami og Elli er for blenda av lidenskap til å sjå.

Rytisalo sitt språk er som nevnt ekstremt godt, og denne boka er ein skikkeleg godbit. Den ligg an til å bli en av årets beste bøker for min del. LES!

Forlag: Pax
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø

Okei, eg føler meg utruleg late to the party her, men har de lest denne boka?! Gudnådemeg, altså. (Vel, eg las den ikkje. Eg høyrde den på lydbok, og gjett om eg kan anbefale det! Andrea Bræin Hovig har gjort ein fantastisk innlesarjobb.)

Anna Munch har du nok aldri høyrd om. Eller du har kanskje høyrd at ho var ein stalker, som forfulgte Knut Hamsun, plaga han, sendte anonyme brev til folk han kjende om kor grusom han var? Det du burde høyrd var kor utruleg fantastisk ho var som forfatter, kor moderne ho var som kvinne og kor urettferdig samtida og ettertida har behandla henne. Og det er dette Selma Lønning Aarø tek opp i denne biografiske romanen basert på ekte brev, dagboknotater og fleire biografiar.

Anna har ein underleg oppvekst med sine mange søsken på eit asyl, der faren er bestyrer. Ho lengter etter å kome seg vekk frå alt og alle, og gifter seg med søskenbarnet til Edvard Munch. Ekteskapet visner raskt når ho begynner å skrive og får utgitt bøker. Bøkene får fantastiske kritikker, men privatlivet rakner. På eit foredrag høyrer ho Hamsun snakke om litteratur og politikk, og sender han eit brev for å fortelle kor einig ho var og kor flott talen hans var. Hamsun svarer ved å dukke opp på døra dagen etter. Dei utvikler eit vennskap, og Anna føler seg knytta til han på eit nesten åndelig nivå. Samstundes er han ein av samtidas største forfattarar, og skremmer livet av henne. Etter kvart går Hamsun lei av vennskapen etter ei episode på eit hotell, og plutseleg snur samfunnet (og avisene, og politiet) seg mot Anna. Hamsun har anmeldt henne, og hevda at ho er mentalt ustabil.

Historia er fortalt frå Annas dotter, Signe, sitt syn. Fortellinga til Signe vert sett i gang når ho i 1945 kjem ut frå Grini etter krigens slutt, og ser nekrologen Hamsun har skrive om Hitler. Brått hugser ho barndommen sin, og denne mystiske mannen frå den, han som kanskje var skuld i foreldra si skilsmisse, hennar oppvekst utan ei mor og kanskje skuld i moras galskap og lidenskap.

Sjølv om dette er ein heilt annleis roman enn Lønning Aarø pleier å skrive (som Jeg kommer snart), dukker mykje av den same tematikken opp: forholdet mellom kvinner og menn. Eller kanskje meir mangelen på det? Hamsun påstår jo at det ikkje eksisterte noko slags forhold mellom dei to, medan Anna meinte at dei hadde ei samhørighet.

Eg kan absolutt anbefale denne boka! For eit språk, for ei historie, for ei innsikt vi får! Og ikkje minst kor mykje norsk litteraturhistorie som er skvist inn i denne relativt tynne boka. Det her burde absolutt vore pensum på innføringsfaga i litteraturvitenskap (and I should know). Om du er like treig som meg og ikkje har lest boka enno, gjer deg sjølv ei teneste; LES DEN.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Selma Lønning Aarø finn du HER.

Sitat

«En by som Alice» av Nevil Shute

Leseeksemplar


«Bokhandlerfavoritt» står det på framsida; ein god, gamal klassiker. Og som (eks-)bokhandler kan eg jo seie at boka er god. Favoritten min blir den kanskje ikkje, men den er absolutt velskriven. Det er ei skikkeleg typisk bok for si tid, med mykje detaljer (som eigentleg ikkje er naudsynte, men berre oppretthalder ei atmosfære), historie, karakterer og som ikkje fokuserer så mykje på det indre. Hovudpersonen i denne boka er nemleg ikkje fortellaren, så det aller meste vi får vite om henne er annenhåndskunnskap.

Før eg forteller litt om handlinga, vil eg berre sei at starten er vilt forvirrande. Det er mykje forklaring av datoer, slektninger, teknikaliteter og slikt. Endå verre blir det når både Jean (som er hovudpersonen vår) har ei mor som òg heiter Jean, så du mister heilt oversikt. Dei første sidene oppsummert: James McFadden satte opp sitt testamente før andre verdskrig, og siste i rekka til å arve var ungjenta Jean Paget. No er vi komne til 1950, og testamenteksekutoren (jeg-fortelleren) Noel Strachan får beskjed om at McFadden er død. Strachan finn ut at alle andre i arverekka – unntatt Jean – er døde, så han kontakter henne.

Jean har altså plutseleg blitt ei veldig rik, ung kvinne. Og det fortener ho då òg, etter alt ho opplevde under andre verdskrig. Ho var i Malaya då krigen braut ut, og saman med ei rekke andre kvinner vart ho sendt rundt om i landet til fots i fleire år, då ingen leirar ville ta i mot dei. Dei fleste av desse kvinnene (og borna deira) døydde. Jean gløymer aldri hjelpa dei fekk av ein australsk mann, som vart korsfesta (ja, korsfesta!) for å ha stole ein kylling til kvinnene. Vel, Jean bestemmer seg for å bruke av sin nye formue til å reise ned til Malaysia (tidlegare Malaya) for å bygge ein brønn til dei som hjalp henne. Når ho er der, får ho vite at den australske mannen, Joe, ikkje døydde. Jean veit at ho må sjå han igjen, og reiser til Australia for å finne han.

Dette er utan tvil ei romantisk bok, sjølv om eg ikkje vil kalle det ei kjærleikshistorie. Det er mest av alt ei bok om ei sterk kvinne. Og det er basert på ei ekte sterk kvinne, som faktisk leidde ein slik gjeng av kvinner rundt om i Asia (men det var på Sumatra, ikkje i Malaya).

Om du har lest trilogien om Old Filth av Jane Gardam, trur eg nok denne boka vil falle i smak òg.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2017 (1950)

Sitat

«De fems tegn» av Hans Olav Lahlum

Boka er eit rådgjevareksemplar frå forfattaren

Hold on to your hats, people; Hans Olav Lahlum har skrive ein krim/thriller som ikkje handler om K2 og Patricia! Denne gongen er det ei heilt frittståande bok som kjem ut på tampen av sommaren, med eit ganske annleis tema og innhald. Det er ikkje ein typisk whodunnit, vi veit heile tida kven gjerningsmannen er – vi følgjer både han og ein politietterforsker, og får flashbacks ved starten av kvar ny del av boka. Som er – gjett, da! – delt opp i fem delar.

Hovedpersonen har mista alt. Han er pensjonist, men det er ingen familie eller vennskap i livet hans. Han er fortsatt bitter over det grusomme som hendte han under andre verdskrig, og bestemmer seg for at tida er inne for å ta hemn. Med litt hjelp frå internett, leiter han opp «fiendane» sine, og bestemmer seg for å konfrontere dei  med smertene dei påførte han (og kanskje drepe dei på grunn av desse). Og så må han jo reise rundt om i Europa for å få fatt i desse menneska, som no har spreidd seg for alle vindar.

Eg likte boka, og synest den hadde driv. Problemet mitt er språket som heng igjen frå K2 og Patricias seksti- og syttitalsetterforskning. Det vert for gamaldags, på fleire nivå. Men når det er slik ein pleier å skrive krim, så… Enkelte utbroderingar var òg litt vel langdryge og unødvendige. Og enkelte av momenta som leier til oppklaringa, verker for meg usannsynlege, men alt i alt tommel opp. Det er imponerande å halde spenninga oppe sjølv om ein heile tida veit kven som begår drapa, korleis og kvifor. Sjølv om eg fortsatt foretrekker krimserien om K2.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Hans Olav Lahlum finn du HER.

Sitat

«Mischling» av Affinity Konar

Boka er sponsa av Font forlag

Du trudde kanskje at Den forbudte elven kom til å bli Font si sterkaste bok i haust? Det trudde eg òg, heilt til i går kveld. Eg las nesten heile denne boka i eitt jafs, men så blei det midnatt og leggetid. (Frustrasjonen!!) Dette er ei praktfull og sår overlevelseshistorie (som er fiktiv).

Først, litt backstory: Dei fleste veit jo kven Josef Mengele var, «dødsengelen», den berømte nazilegen med sin like berømte «zoo»? Vel, Mengele sin dyrehage var heilt reell, men den hadde ikkje så mange dyr (eller, nazistane såg jo på jøder som hundar, så…), men tvillingar. Og trillingar, viss han hadde flaks. Der utførte han psykiske og fysiske eksperiment, testar, operasjonar og alt han ville av vitskaplege greier. Dette er som sagt heilt reelt, og slik sett er det jo òg ein biografisk roman om Mengele.

Historia blir fortalt av eit sett tolvårige tvillingar, vekselsvis Pearl og Stasha. Dei er einegga og kliss like, og har den spesielle tvillingkontakten Mengele er interessert i å utforske. Og så er dei halvt jødiske, halvt «ariske», noko som gjer dei litt betre i hans auge. Dei kjem til leiren som tolvåringar. Sjølv om dei er heilt like, er dei ganske ulike som menneske. Stasha er offensiv og bestemmer seg for å finne ut så mykje som ho kan om Mengele for å lure han, medan Pearl vil leve eit normalt liv og skyr laboratoriet. Under ei tilstelning forsvinn Pearl, og Stasha vert knust. Og så skjer det utrulege: russerane kjem og Auschwitz er fri. Stasha og ein gut rømmer, og begge er opphengt i Mengele – han må døy. Helst vil dei drepe han sjølve.

Det er ganske fantastisk at ein så grusom roman kan vere så fint skrive. Det er heilt eksepsjonelt, faktisk. Konar klarer å få fram dei subtile skilnadane mellom tvillingane i deira respektive passasjer, i tillegg til at det tydeleg er ei historie som blir fortalt direkte til lesaren. Ho klarer å få fram både det barnlege og uskuldige synet på eksperimenta og livet i konsentasjonsleir, og det vaksne og opplyste blikket ein vaksen som ser tilbake på dette har. Vi må jo hugse at jødane og andre som sat i slike leirer, ofte ante like lite om kva som gjekk føre seg som alle andre, og at det meste har kome fram i lyset i ettertid.

Heilt grusomt sterk roman, altså. Underlig lettlest og vakker, smertefull og var. Den er cirka to veker gamal og har forsvunne litt i mengda i haust (og for ein bokhaust!), men denne tilrår eg deg verkeleg å kjøpe, låne, lese. Absolutt fantastisk.

Forlag: Font
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Skjønnhet er et sår» av Eka Kurniawan

Boka er sponsa av Pax forlag

Denne romanen har tatt meg med storm! Herregud, for ein lesefest dette skulle vise seg å bli. Etter berre femten sider skjønte eg at denne ville dytte seg oppover og sikre seg ein plass på topp 10-lista mi over gode bøker. Dette er verkeleg ein unik og spinnvill roman, og den tvinger meg til å bruke opp nesten alle dei gode vendingane mine på ein gong. Ikkje la deg lure av omslaget (som kanskje er verdens finaste??), for dette er ikkje ein typisk historisk dameroman.

Eg bruker jo vanlegvis ikkje sitere anna enn frå diktsamlinger i omtalene mine, men her må eg faktisk gjere to unntak. Eitt for å vise den klare og tydelege samfunnskritikken, og eitt for å vise den hysteriske, mørke og drøye humoren i boka.

Det fins ingen verre forbannelse enn å føde ei pen jente i en verden full av menn som oppfører seg like avskyelig som kåte bikkjer.

Det er ein fabel-aktig (og fabelaktig!) roman, du må liksom berre akseptere alt som skjer, sjølv det som er heilt fysisk umogleg. Alt kan sjåast på som metaforer, myter, og som sagt er ikkje samfunnskritikken lagt skjul på.

Boka starter med at ei vakker prostituert, Dewi Ayu, står opp frå grava etter å ha vore død i drøyt tjue år. Men det er ikkje poenget med boka, eller historia. Sjølve boka er knytt saman meir som anekdoter som blander seg saman, med historier frå livet til Dewi Ayu, menneska rundt henne, døtrene som kjem, menna som forelsker i henne og døtrene. Bakteppet er Indonesia under andre verdskrig, japansk okkupasjon, og så – pang! – fredstid for fyrste gong på evigheter i landet. Her er store politiske omveltningar, men hovudsakleg er det dei små hendingane i «vanlege folk» (om nokon i denne romanen kan kallast det) sine liv som er skildra.

For tjueen år siden hadde hun dødd tolv dager etter å ha født ei heslig lita jente, så heslig at jordmora som hjalp henne, ikke kunne være helt sikker på at det virkelig var et spedbarn, og trodde kanskje det kunne være en klump med dritt, ettersom hullet hvor en unge kommer ut, og hullet hvor dritt kommer ut, bare er to centimeter fra hverandre.

Og slik går det altså slag i slag! Sprelsk som fanden, og ikkje redd for å vere direkte. Det er burlesk i bokform, og eg absolutt elsker det. Skråblikket Kurniawan setter på menneske, samfunn, og ikkje minst kvinner i ein mannsdominert verden, er praktfullt. Akkurat som språket. (Boka er forresten ikkje omsett direkte frå indonesisk, men frå den engelske utgåva, Beauty is a wound, og etter å ha lest litt i den, kan eg seie at Hedda Vormeland sitt språk er hakket morsommare enn den engelske versjonen.) Men ja, dette er ei spektakulær bok!! Eg trur absolutt alle med bittelitt humor i kroppen vil kunne storkose seg med denne herlige boka.

Forlag: Pax
Utgivelsesår: 2016

Fleire bøker av Eka Kurniawan finn du HER.

Sitat

«Charlotte» av David Foenkinos

Boka er sponsa av Solum Bokvennen

Det einaste forholdet eg har til bøkene til franske Foenkinos, er den korte og supersøte kjærleiksromanen Nathalie. (Nathalie var faktisk ei av mine første omtaler her på bloggen, så eg blir litt nostalgisk og småflau av å sjå den att.) Men den likte eg jo supergodt, så når eg oppdaga Charlotte (skriv han kun bøker med kvinnenamn som tittel?), så vart eg jo freista.

Charlotte er ein biografisk roman, basert på livet til den tysk-jødiske kunstneren Charlotte Salomon, som døydde 26 år gamal. Ho skreiv faktisk ein sjølvbiografi, og herifra har forfattaren henta mykje inspirasjon og kunnskap. Vi er jo i Tyskland på tredve- og førtitalet, så nazismen speler ei stor rolle i boka. I tillegg var jo Charlotte og hennar familie ein del av den kulturelle eliten, og vi veit jo alle kva som etter kvart skjedde med jødiske kunstverk, jødiske artistar, kunstnarar og forfattarar. (Om du ikkje veit det, google litt rundt og førebu deg på eit sjokk. Og sjå filmen The Monuments Men!)

Charlotte får ein dårleg start på livet. På morssida i familien tek folk sjølvmord tilsynelatande heile tida, og når ho er ei lita jente er det mora som tek sitt eige liv. Faren er kirurg, og har ikkje moglegheit til å vere heime med ei lita jente. Han gifter seg med sangerinna Paula, som er ein praktiserande jøde. Sjølv om Charlottes familie til no har vore sekulære jøder, tek dei opp att tradisjonane Paula er så glad i. Men Tyskland endrer seg raskt. Charlotte klarer å bli den eine prosenten jøder som får gå på Kunstakademiet i Berlin, og ho set i gong som måler for alvor. Og så dukker Alfred opp – mannen i hennar liv. Charlottes liv vert meir og meir komplisert, og ho reiser til slutt til Frankrike. Det er ikkje noko hemmelegheit at Charlotte døyr under krigen (bare sjå alderen hennar), men livet hennar under krigsåra er fascinerande og hjerteskjerande.

Språket er noko for seg sjølv! Sjølv om du går djupt inn i kjenslene til folk, er det ein «eg»-forteljar i boka som skriv denne historia. Ganske spesielt, men det fungerer. Setningane kjem ganske oppstykka, og her er omtrent like mange linjer som setningar. I tillegg er boka delt inn i delar, som er delt inn i kapittel. Denne hakkete lesninga kan jo slå to veger, og den skal nok vere med på å gjere tempoet i romanen roleg og sakte. For meg vert det heilt motsett! Det gjer at det blir lyrikk, engasjerande poesi! Eg les fortare og fortare inn i meg – sluker det – og kjem til eit punkt der eg vil rope ut teksten! Og så kjem eit nytt avsnitt, og eg startar sakte igjen. Og slik går tralten. (Forfattaren har i eit kapittel forklart kvifor boka er skriven slik.)

Overraskande nydeleg og lettlest bok, som dei færraste (om nokon) vil angre på at dei tok seg tida til å lese. Enten du er glad i lyrikk, bøker med poetisk språk, historiske romanar, kunst, historie eller berre ei god forteljing, er Charlotte midt i blinken.

Forlag: Solum Bokvennen
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av David Foenkinos finn du HER.

Sitat

«Et helt liv» og «Tobakkshandleren» av Robert Seethaler

Begge bøkene er leseeksemplar frå Norli

Eg er ein sucker for romanar av typen Stoner (av John Williams) og Hjertet er en ensom jeger (av Carson McCullers), så eg tenkte eg skulle gi denne ein sjanse! Eigentleg er den berre altfor kort, og eg har drygd den så lenge som mogleg. Gi meg meir! (Og heldigvis for meg har eg jo allereie Tobakkshandleren klar og good to go!)

Sjølve handlinga i boka er lagt til Alpane og roterer rundt Andreas Egger. Han har levd eit ganske roleg, langt og kort liv. Etter ein kjip oppvekst, finn han lukka med Marie. Lukka viser seg å bli kortvarig, og når andre verdskrig bryt ut vert han sendt til Russland og kjem ikkje heim før på femtitalet. Derifrå luskar livet vidare med kvardag på kvardag, år på år og til slutt… vel, til slutt tek livet slutt.

Dette er ei fin lita bok om det store og det heile, og alle dei små augneblikka som utgjer dette «heile». Den er absolutt fin og lågmælt, men faktisk burde ikkje dette vere ein kort, liten (stor) roman. Det burde vere ein murstein! For sjå då: i Andreas Eggers liv er dei små augneblikka stort sett alltid noko som set han i eit godt lys. Og er det ikkje rart at det ikkje eksisterer andre hendingar enn livet hans, rett og slett fordi Seethaler berre dikta opp alt saman og seier at det er slik? Det er nesten så ein ikkje kan godta det! Kva med så resten av livet hans? Eg er ikkje klar for dette. Så sign me up for ein heil murstein om Andreas Egger – for eit sympatisk menneske!

Okei, okei, okei. Viss du trudde at Et helt liv var bra, berre vent til du får tak i Tobakkshandleren! Faktisk burde du lese denne boka sjølv om du ikkje las den førre boka til Seethaler, for du bør verkeleg ofre dei tre timane boka tek å lese ut.

Vi er på slutten av tredvetalet i Østerrike, og andre verdskrig nærmar seg sakte (men sikkert, det veit vi jo no!). Franz veks opp i ein liten fjellby, og han og mora er forsørga av mora sin rike elskar. Når denne elskaren døyr, sender mora syttenårige Franz til Wien for å jobbe i ein bekjent sin tobakkshandel. Denne tobakkshandlaren heiter Otto, og vert viktig for Franz. Det vert òg Sigmund Freud, «idiotprofessoren» som er stamkunde hos Otto. Det er Freud Franz går til når han forelsker seg i bøhmerjenta Anezka, som ikkje elsker han tilbake.

Det er som sagt seint på tredvetallet, og nazismen brer seg i Wien som ein pest. Folk er usikre, redde, sinte og ikkje minst splitta. Når det bokstavelig talt banker på døra, må både Otto, Freud (som er jøde), Franz og Anezka ta sine val om livet deira vidare: kjempe, gi opp eller flykte?

Det er ei fantastisk flott forteljing om kjærleik, nye opplevingar, styrke og tryggleik, og ikkje minst om det menneskelege. Her er mykje kjensler, men lite sentimentalitet. Språket er meir leikent enn i Et helt liv, men like nært og vond-fint. Denne blir nok ståande igjen som ein personlig favoritt hos meg, så unn deg sjølv denne heilt unike leseopplevinga.

Forlag: Press
Utgivelsesår: Et helt liv (2016), Tobakkshandleren (2017)

Sitat

«Gåten» av Jessie Burton

Boka er sponsa av Font forlag

Det hender eg av og til får meg nokre overraskingar. Ofte kjem dei i form av bøker i postkassa, noko som var tilfellet her. Allereie i mars dukka den opp, men med eksamen og skule hamna den i ein haug med andre bøker på den alltid like lange leselista. Eg plukka den ganske tilfeldig ut av bunken fordi eg lengta etter ein roman – ein med litt lengde og god handling, utan for mykje kjærleiksdrama i. Etter at eg plukka boka opp, har eg knapt lagt ho i frå meg. Ordet «oppslukt» er faktisk for svakt å bruke.

Historia startar i London i 1967. Odelle, ei eksotisk mørk og karibisk jente, er lei av den intetsigende jobben på skobutikken ho arbeider på. Ho vert letta og lukkeleg når ho vert ansett på The Skelton, eit kunstgalleri. Ho vert fascinert av sjefen sin, Marjorie Quick, ei ganske unik karrierekvinne av si tid. (Dersom du har likar Mad Men, trur eg du òg vil like denne delen av boka, den er så godt skildra!) I eit bryllup møter ho Lawrie, ein kvit overklassegut. Han viser henne eit maleri han har arva av mora, og ho tek det med for å vise det til sjefane sine. Det viser seg ganske raskt at maleriet er heilt spesielt, og har ei ganske myteomspunnen og godt skjult fortid – og korleis kan det ha seg at mora til Lawrie eigde eit slik mesterverk?

I 1936 møter vi Olive som bur i Spania med si engelske, mentalt sjuke mor og sin tyske far. Ho er eit sjeldan stort kunsttalent, men tør ikkje fortelje foreldra at ho er komen inn på kunstskulen Slade. Livet hennar endrar seg likevel brått når søskenparet Isaac og Teresa dukker opp og byrjar å arbeide for den vesle familien hennar. Isaac er ein veldig politisk type med sterke meiningar, og Teresa er ei ganske hard og einsam ung kvinne. Dei tre unge menneska er alle saman gode venner, heilt til Teresa begår eit mislukka forsøk på å hjelpe Olive å få vist fram kunsten sin. Etter det, er det ingenting som vert det same att for nokon av dei.

Språket til Jessie Burton er verkeleg spektakulært godt! Det gnistrar og brenn og er så fantastisk originalt. Det er ei rein glede å lese. Detaljane i språket, i sjølve forteljinga av historia er så… nøyaktige. Dei er noko for seg sjølv, heilt fritt for klisjeer og plattheitar. Eg har eigentleg ikkje ord. (Bortsett frå dei 453 orda dette innlegget består av!)

Dette er kanskje den beste historiske romanen eg har lest nokon gongLes den! For meg var dette ei reise like magisk som det praktfulle omslaget hintar om at det skulle bli.

Forlag: Font
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«I gode og onde dager» av Gill Paul

Boka er eit førhandseksemplar frå Aschehoug forlag

Etter å ha lest mykje original engelsk litteratur i det siste, følte eg at eg ville ha noko lettare å lese på. Basert på omslaget tenkte eg at dette ville vere noko eg berre kunne dykke ned og forsvinne i. Og eg kan helse og sei at boka raskt sugde meg inn. Og så er det så deilig at når ei bok først gjer det, så er den sånn fem hundre sider lang og det kjennest som om den aldri skal ta slutt.

Handlinga i romanen er basert på ekte historie: Under fyrste verdskrig møtte den nest eldste dottera til den russiske tsaren ein soldat ho forelska seg i. Ho pleide han som sjukepleier etter at han blei skada ganske tidleg under krigen. Dei utviklar raskt varme kjensler for kvarandre, til trass for at han er eit stykke under hennar stand. Gill Paul skriv sjølv at denne boka tek for seg kva ho ser for seg hendte etter revolusjonen i 1917, då ho ikkje kunne få seg til å tru at soldaten Dmitrij svikta storfyrstinne Tatjana.

Eit av dei store spørsmåla i europeisk rojale historie har jo vore om Anastasia overlevde (sidan liket av henne blei funne mykje seinare, då ho blei begravd på ein annan stad enn resten av familien). Denne boka tek utgangspunkt i den same idéen: Kva viss Tatjana overlevde, takka vere Dmitrij? Vidare byggjer Paul romanen opp med oldebarnet til Dmitrij, Kitty Fisher, som nettopp har gått frå ektemannen sin og forlatt Storbritannia til fordel for bestefarens hytte i ein skog utanfor New York.

Eg har lest forunderlig lite skjønnlitteratur med handling frå Russland, så eg antar eg kan krysse det av på lista. (I sommar har eg nemleg store planar om å lese mange romanar satt til eksotiske land.) Det er jo eit ganske fascinerande land (og historia om revolusjonen og drapet av tsaren og familien hans har alltid interessert meg), som har røtter både i det orientalske og europeiske. Det er rett og slett eit vanvittig bra bakteppe for romanen. (Og så er det veldig historisk korrekt, nesten overveldande truverdig.)

Til slutt må eg berre legge til at dette var ei fantastisk bok. Om du trur Lucinda Riley er bra, er det berre å gyve laus på Gill Paul: dette er endå betre.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Gill Paul finn du HER.

Sitat

«Old Filth»-trilogien av Jane Gardam

Den fyrste boka i trilogien, Old Filth, er nyleg omsett til norsk, og komen ut på Gyldendal, under tittelen En ulastelig mann, med eit heilt anna omslag. (Eg absolutt elskar desse grafiske omslaga! Dei er så pene og forlokkande, og skrik liksom «KJØP MEG!»). Eg kjøpte og las bøkene på engelsk, fordi eg ikkje kunne vente med å lese heile trilogien. Kollegaene mine og andre bokbloggarar har anbefalt den fyrste såpass sterkt, at eg berre slo til.

Den fyrste boka om Eddie Feathers, heiter Old Filth og har gitt namn til trilogien. Old Filth er og namnet til Eddie, eller i alle fall kallenamnet hans. Han er no blitt ein gamal mann på cirka 80, og er ei levande legende (sjølv om mange ikkje har fått med seg at han fortsatt er i live). Opphavet til kallenamnet er suksessen han gjorde som advokat i Hong Kong. FILTH står nemleg for Failed In London Try Hong Kong. Sjølv om han er ganske populær, godt likt og velkjent innan jussen, har han få venner og er ganske isolert. Familie har han heller ikkje mykje av, då han er ein «Raj orphan», altså eit barn fødd i utlandet under Emperiets tid, og så sendt til ein fosterfamilie i England, og deretter kostskular (dette er heilt faktiske greier). Etter konas død har han isolert seg ganske kraftig, og er i villreie om veien vidare.

Historia om Eddie Feathers er skildra med ein slik varme, ein slik menneskelig innsikt at det er nesten ikkje til å tru. Skrivestilen er så personleg, men samstundes så objektiv og allvitande, og minna meg svært om korleis John Steinbeck skriv, spesielt i East of Eden. (Eg er heilfrelst på Steinbeck, så frå meg er dette eit stort kompliment!)

Bok nummer to, The Man in the Wooden Hat tar for seg Betty – den avdøde kona til Filth – si side av historia og samlivet deira. Betty har nemleg ei heilt eiga fortid og notid. Ho er som Filth ein «Raj orphan», var kodeknekker under andre verdskrig og forelska seg i ein anna mann eit par timar etter at ho forlova seg med Filth. Eddie Feathers er jo skildra som ein ganske distré, tilbaketrukken og nøktern type – som ser på seg sjølv som emosjonelt skada. Mykje av det han fortel i den fyrste boka, får vi her Bettys perspektiv på desse (og langt i frå alt er heilt slik han framstiller det) og ein heil del nye bitar av samlivet deira.

Historia er rørande, velskriven og direkte menneskeleg. Den tek for seg korleis vi mennesker kjenner begjær for motstridande ting, sårer menneska vi føler lojalitet over og kor vanskeleg det kan vere å gjere det rette.

Boka kjem forresten på norsk i haust. Denne her er meir lettlest på engelsk enn Old Filth var, men dei norske omsetjingane skal visst vere ganske gode, så det er berre å velje heilt fritt kva språk du vil lese dei på.

Den tredje og siste boka i trilogien, Last Friends, tar utgangspunkt i Terry Veneering – Old Filth sin rival på omtrent alle måtar. Vi får jo vite ganske tidlig i dei andre bøkene at Betty Feathers og Terry Veneering har hatt noko på gang for omtrent alltid. I tillegg hadde Terry ein ganske annleis oppvekst enn dei andre karakterane i bøkene, då han vaks opp ganske fattig i nordre del av England.

I denne boka blir alle trådane knytt saman, og du blir òg betre kjend med den litt obskure karakteren Fiscal-Smith. Dette er kanskje den morsomste boka av dei tre, og i alle fall den mest rørande. Eg likte trilogien så godt at eg allereie har bestilt novellesamlinga hennar òg.

Kjapt til slutt: Eg absolutt elska bøkene, og eg spår herved at denne trilogien vil stå att som ein moderne klassiker. Du burde definitivt lese desse bøkene dersom du likar John Steinbeck, Elena Ferrante eller Sophie Starks liv og død av Anna North.

Forlag: Abacus
Utgivelsesår: Old Filth (2004), The Man in the Wooden Hat (2009), Last Friends (2013)

Sitat

«Slottet i regnskogen» av Elise McCune

Boka er sponsa av Bazar forlag

Okei, til informasjon: det er regnskog i Australia, og det er den regnskogen vi snakker om (what?). Og du må nesten ha tunga beint i munnen og hugse på at det er her vi befinn oss, når dei snakkar om at mars er ein haustmånad og det er kaldare lenger sør. (Kjempeforvirrande, haha!). Eg har ikkje lest så mange bøker med handling i Oseania, så det krevde litt tilpasning. (Ikkje misforstå, det var ikkje vanskeleg å setje seg inn i, berre noko å vere klar over.)

Stella er vaksen, singel og reiser verda rundt som fotograf. Ho har ikkje den største omgangskretsen, og ein ganske avgrensa familie med visse spente familieband. På rommet til bestemora finn ho eit fotografi av ein soldat, og blir nysgjerrig når bestemora fortel at kaptein Robert Shine var hennar fyrste kjærleik. Ho klarer ikkje la vere å leite etter svar på spørsmåla sine, medan det enno er personar i live som kan svare på dei. Hennar eiga mor manglar nemleg sjølv fleire brikker om sin eigen barndom.

Men vi følger òg Rose si syster Vivien under andre verdskrig – forelska i den same kaptein Robert Shine. Kvinnenes kjensler for kapteinen øydelegg forholdet deira, og får konsekvenser for begge.

Historia er heilt fantastisk fin, og boka er så godt skriven! Skildringane av eit varmt og vakkert Australia er så verkelege og skaper eit deilig bakteppe. Romanen er like god og medrivande som bøkene til Kristin Harmel og Sarah Jio, så her er det berre å glede seg! Ta den med på ferie, eller lev ferien din gjennom den deilige, eksotiske stemninga i boka – den er herleg! Eg vil dra det så langt som å kalle boka ein rein fryd å lese.

Forlag: Bazar
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Når vi møtes igjen» av Kristin Harmel

Boka er sponsa av Cappelen Damm

Det er berre glede i å finne bøker av Kristin Harmel i postkassa, for ho har allereie bevist i sine to tidlegare romanar – Så lenge det er stjerner på himmelen og Livet som var ment for deg – at ho utan tvil kan skrive. Denne boka er absolutt ikkje noko unntak, for den er utan tvil på høgde med dei førre bøkene hennar. Faktisk vil eg påstå at denne historia med fordel kan samanliknast med Nicholas Sparks sine plott. Den er rett og slett fantastisk.

Journalisten Emily får ut av det blå tilsendt ein pakke frå Tyskland, som inneheldt eit maleri og ein kryptisk liten lapp. Det som er merkeleg med pakken, er at maleriet ser ut til å førestelle den nyleg avdøde bestemora hennar, Margaret, og lappen seier at bestefaren hennar aldri slutta å elske henne. Det som faktisk er forvirrande med lappen er at bestefaren forlot Margaret gravid etter andre verdskrig. I alle fall var det dét alle trudde. Emily set ut på ei jakt for å finne sanninga om bestefaren sin.

Samstundes får vi fortalt bestefarens historie, som tysk krigsfange i USA (Visste det at heile 400 000 tyskarar vart sende til USA for å arbeide under krigen??), der han møter Margaret. Dei forelskar seg hodestups, men veldig mange har noko i mot forholdet mellom ein tysk soldat og ei amerikansk jente.

Eg har berre avslørt bittelitt av handlinga, for her er mykje meir som går føre seg, spesielt når det gjeld Emily og hennar familie og fortid. Men det er nesten best om du berre opplever denne boka sjølv. Så stol på Emily Giffin, stol på RT Book Review, stol på Cappelen Damm, eller stol på meg. Dette er ei bok du vil lese. Det er ikkje utan grunn at Harmel er ein av favorittane mine. Du blir aldri skuffa.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Kristin Harmel finn du HER.

Sitat

«Noas barn» av Eric-Emmanuel Schmitt

Noas barn

Vi er i Brussel i 1942. Joseph er sju år, og jøde. Når foreldra forsvinn, bur han hos ein greve og ei grevinne til han nesten vert avslørt, og blir sendt vidare til Fader Pons. Pons er ein katolsk prest som driv ein kostskule/eit beskyttelsesprogram for jødiske barn. I sin tid der, reflekterer Joseph mykje rundt ulike religionar, ulike menneskeraser (som jo ikkje eksisterer) og ulike menneskeverd. Han oppdager at han helst vil bli katolikk, men ironisk nok får han opplæring i hebraisk og jødisk skikk hos Pons, som nekter han å konvertere.

Dette er ei viktig bok, med den ærlege forteljerstemma til eit barn som oppdager kven han er og kva verda rundt han er. Han forstår ikkje krigen, han forstår ikkje nazismen. Og først etter at den er over, når verden oppdager kva som gjekk føre seg i konsentrasjonsleirane, vert helvetet ekte for Joseph (slik det vart for mange).

Og berre så det er sagt, så er denne boka basert på ei ekte historie.

Forlag: Pantagruel
Utgivelsesår: 2005

Fleire bøker av Eric-Emmanuel Schmitt finn du HER.