Sitat

«Dette er også Noreg. Kommunal feelgood» av Jens Kihl

Leseeksemplar

Eg veit ikkje om det finnest bøker som er meir passande titulert enn denne. Undertittelen er tilnærma perfeksjon; feelgood er ordet! Herregud, så gøy. Kihl er politisk kommentator i Bergens Tidende, og har (imponerande nok) besøkt alle Norges kommuner. Han skriv i forordet at han ikkje unner nokon å lese om reisa hans gjennom absolutt alle kommunane, men det synest han verkeleg kunne unna oss; eg vil i alle fall gjerne ha ei bok eller fem til!

Boka tar hovudsakleg føre seg Oslo, Grue, Horten, Vinje, Bremanger, Røyrvik, Loppa og Hasvik, men du får glimt frå heile landet. Som nordfjording kan eg ikkje motstå å godte meg når Bremanger (Sunnfjord, altså) får gjennomgå. Hugsar de den Madcon-videoen (All I Do) som berre var total krise og kosta millioner? Vel, Jens Kihl hugsar. (Og klikk på linken, så får du sjå kaoset.) I tillegg får du påspandert eit lite sitat frå alles favorittordførar, Alfred Bjørlo.

Skrivestilen til Kihl er særeigen; lettlest, snappy, og personleg, utan at det blir for mykje. Uttrykksmåten han er sarkastisk og leiken, noko som alltid blir betre på nynorsk. Det er berre fakta. I starten tenkte eg at boka var morosam, men ikkje «le høgt»-morosam. Så gjekk det cirka fem minutt og eg lo faktisk høgt fleire gonger. (Kor ofte gjer ein egentleg det?) Eg måtte lese fleire parti om att, og las dei opp høgt for alle i umiddelbar nærleik. Det er absolutt min type humor – knusktørt og sassy.

Det er ikkje til å legge skjul på at boka er politisk, men kva forventar ein frå ein politisk kommentator? (Og er ikkje alle gode bøker politiske?) Dette blir ståande som ein favoritt for bokhausten og leseåret 2019. Kjøp den som ei gave til deg sjølv, eller som ei gave til folk du faktisk liker. Eg spår julegavefavoritt!

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«I for internatunge» av Ragnhild Solstad

Skrive for framtida.no

Dei siste åra har det blitt satt søkelys på skamplettane i den norske historia, spesielt gjennom litteraturen; dansk-norsk slavehandel, handsaminga av «tyskertøser» og «tyskerunger», utrensking av jøder, samt samer og kvæner. Denne romanen er meint å gi eit innblikk i skulepolitikken i Finnmark på 50- og 60-talet og fornorskinga av samar, men legg i realiteten større vekt på korleis det er å bu på internatskule, og slår underteikna som ganske upolitisk. Det er lite om samer og kvæner generelt i boka, kun eit lite stikk. Det er vanskeleg å sjå bodskapen eller poenget i historia.

Vi møter mange ulike karakterer som på ulike vis høyrer til på internatet: Arno, ein ny elev som startar bråk; Frans, ein puslete gut som raskt blir Arnos hakkekylling; Elis, tidlegare elev, no vaktmester. Alle desse tre har vonde historier (spesielt Elis, sjølv om det er vanskeleg å ha mykje sympati med han etter side 88), men dei forblir lause trådar. Ei historie eg gjerne skulle ha nøsta opp i, er livet til styraren på internatet; samisk opphav, har sjølv budd på internat og er no styrar på eitt, og ikkje heilt sikker på korleis han skal handsame ungane. Styraren er for meg den einaste karaktereren som ikkje kjennest konstruert som karakter, men som eit ekte menneske. Kanskje ei novelle om hans liv hadde vore eit betre val?

«Solstad har skrive ein roman med vare, sterke og brutale historier om kva det kan gjere med eit menneske å vekse opp under slik emosjonell omsorgssvikt.» Det er heilt rett, men det er meir usikkert kor god romanen er. Den er ikkje utprega dårleg, men ikkje så god at det er eit naudsynt verk. Fiksjon er ofte den beste måten å skildre røynda på, men i dette tilfellet trur eg ein dokumentar hadde vore eit betre alternativ. Solstad har tidlegare gjeve ut to noveller, og sjølv om ho er ein god skribent, trur eg ikkje eventyret som romanforfattar er heilt vellukka – i alle fall er ikkje denne romanen det.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Silo»-trilogien av Hugh Howey

Er de klare for ein heilt sjuk, altfor reell og ekstremt velskriven sci-fi-triolig? Ein skikkeleg dystopi? Nei? Vel, gjer dykk klare! Trilogien Silo er her, og heile greia er å få på norsk òg. (Med mykje styggare omslag.) Eg skal avsløre så lite som mogleg av handlinga, for det her er eit univers de må oppleve sjølv.

Vi er mange hundre år inn i framtida, og alle bur i ein silo. Ingen hugser noko frå eit liv før siloen, og mange trur det er ei myte at vi har budd på overflata. Der er det jo trass alt giftig. Faktisk er det ei straff å bli sendt ut, for der venter den sikre død. Kona til sheriffen i siloen blei sendt ut, og no har han òg ytra ønske om å gå ut. Mekanikeren Juliette blir deretter innsett som sheriff – noko ikkje alle er like nøgd med.

Eg las denne boka for første gang for tre år sidan, då den kom på norsk, som Silo. Eg huska at eg rasa gjennom den, alle 600 sidene på under to døgn. Heilt hekta. Eg kjøpte med ein gong heile trilogien på engelsk, men har ikkje turt å lese dei før no. (No er alle bøkene komne på norsk òg, men dei norske omslaga er så ufattelig stygge at eg ikkje vil ha dei i hylla.) Men no har eg altså samla mot, og hoppa ut i det. Og fy søren, den er minst like bra som då eg las den på norsk for første gang. Det er ei seriøst unputdownable bok.

I bok nummer to hopper vi tilbake til starten; starten på siloane. Vi er i USA og i Det hvite hus, og politikerane veit at det kjem til å kome ei katastrofe, ei krise, ein krig. Noko. Og dei rikaste av dei rike veit at ikkje alle kan overleve. Tiltak blir gjort, men ikkje alt går heilt etter planen for alle.

Og eg kan omtrent ikkje fortelje kva som skjer her. Men vi plukker opp der den første boka slapp, og ganske så dramatiske ting har hendt, mange har døydd. Det skjer store endringer i siloen, og nokon vil at den skal knusast ein gong for alle.

Så ja, eg har vore skikkeleg vag med innhaldet. Men berre fordi eg ikkje vil øydelegge alle dei fantastiske twist and turns-ene. Serien er skikkeleg avhengighetsskapande, konspiratorisk og skremmande. Og det verste av alt er at bok to (satt til vår tid) er ekkelt realistisk. Så kven veit? Kanskje vi alle bur under jorda om tusen år? Men helt alvorlig, dette er ein av mine favorittserier. Serien er slutt, men heldigvis har eg Sand av same forfattar liggande.

Forlag: Arrow Books
Utgivelsesår: Wool (2011), Shift (2012), Dust (2013)

Sitat

«Isen» av John Kåre Raake

Leseeksemplar

Raake er ein av forfattarane bak filmar som Bølgen og Skjelvet, og hans første roman har det same preget: ekstreme natursituasjonar og klimaendringar. Han kan nok absolutt å skrive filmmanus og lage gode skjermopplevingar, men som romanforfattar vert eg ikkje vidare imponert over formidlingsevnene. Plottet er ikkje dårleg, men det burde heller ha blitt vist på skjerm enn publisert som bok.

Når faren ber Anna følge hans gamle venn og vitskapsmann på ein ekspedisjon til Nordpolen, klarer ikkje Anna å takke nei. Ho er tidlegare spesialsoldat (som om dette gir erfaring til å lede nokon til Arktis?), og blir motvillig med. Dermed set Anna Aune og Daniel Zakariassen kursen mot Nordpolen i ein liten luftputebåt. Men ganske tidleg inn i turen og ankomsten, ser dei eit naudbluss. Dei følgjer det, og finn ein kinesisk leir, full av døde kinesarar; nokon må ha drept dei, og vedkomande er enno på frifot på isen.

Boka er delt opp i 93 kapittel, noko som gjer boka lettlest og auker tempoet. Men inndelingane er ikkje heilt logiske for meg, og tempoet varierer; når det skjer mykje og du får store mengder info, går handlinga for raskt, medan det ellers går evig sakte. Språket er generelt hakkete og ujamt, og det er ein floskelfest utan like. Her er fullt av klisjeer («fortell gudene dine planer», «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner») og snodige bilete («som en istapp faller fra en takrenne», «snødd bloddråper»), og innimellom desse er det malplasserte brot av fakta og underlige detaljer. (Dei fleste veit korleis dei opner ein boks med joikakaker, vi treng ikkje skildringa av korleis ein stikk fingeren gjennom ringen på toppen og opner lokket.)

Handlinga og plottet er ok, men det er rett og slett ikkje ei særleg god skildring av eit eigentleg spennande miljø, og dei to hovudpersonane er vanskelige å like. Det kan nok fungere på film, men i bokform blei det ganske så svakt. Flashbacks til dømes, fungerer godt i film. I bokform ville ein nok berre ha fått eit tilbakeblikk, men Anna her har faktiske flashbacks.

Apropos Anna, så er det veldig kult at Raake har valt ein kvinnelig ekssoldat til protagonist. Men så blir det litt teit igjen når vi får vite at livet til Anna er utan meining etter at hennar sexy, franske legekjærast (som ho knapt kjende) døydde. Kom igjen, ville ein mannleg spesialsoldat ha gitt opp karriera si fordi ein kvinneleg bekjent han hadde eit forhold til døydde? (Og så bør nokon fortelle Anna/Raake at brunkrem høyrer til i ansiktet, det er ikkje noko kvinner bruker for å jevne ut solskille på armane.) Anna tenker på et tidspunkt at ho «spiller i en dårlig detektivserie», og det er jaggu ikkje langt frå sanninga.

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Skandalen» av Sarah Vaughan

Leseeksemplar

Først av alt: dette er ikkje ein typisk krim, ikkje ein typisk psykologisk thriller. Dette er eit rettssalsdrama, og eit uvanleg godt eit. Det poenget Araminta Hall prøver å lage i Vår egen grusomhet om korleis kvinner blir behandla i rettsaker som omhandler deira seksualitet, er det poenget Vaughan her verkeleg klarer å få fram. Så om det ikkje naudsynt er krim du er ute etter i påska, men ei intelligent og medrivande bok, er dette eit strålande alternativ.

Ein kveld kjem mannen til Sophie seint heim. Det er ikkje uvanleg, men han pleier å gi beskjed på eit eller anna vis. Og når han først kjem heim, får ho den alltid like urovekkande beskjeden om at dei må prate saman. James kan fortelje at han har hatt eit forhold til ein yngre kollega, og at ho no har anmeldt han for valdtekt. Sophie si verd kollapser, og ho veit ikkje kva eller kven ho skal tru på. Kan mannen hennar, faren til hennar to born, verkeleg ha gjort noko så grusomt?

Skrivestilen til Vaughan er til å beundre. Den er effektivt, men detaljert. Og desse detaljane kjem dryppande, i heilt iskaldt tempo. Ho får mykje ut av å rote rundt oppe i hovuda til folk, sjølv om mesteparten av handlinga er lagt til ein rettssal. Det er eit innblikk i det engelske utdanningssystemet, det engelske rettsvesenet og den engelske politikken. Og sist, men ikkje minst, er det ein skarp kritikk til alle tre når det kjem til valdtektskulturen i den vestlege verda. I lys av #metoo, er det få bøker (i alle fall ikkje innan krim/spenning) som belyser dette like godt.

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Øyevitnet» av Anna Bågstam

Leseeksemplar

Øyevitnet er den første boka i ei ny serie av ein svensk forfatter. Eg les veldig lite klassisk politikrim, slik dette er, for det kan bli ganske kjedelig i lengda, men denne var fin! Den handler mykje meir om etterforskeren enn sjølve mordet. Faktisk er hovudpersonen ikkje politi ein gong, berre sivil etterforsker, så det er litt annleis.

Harriet har nettopp fått ei sivil stilling som etterforsker hos politiet i Landskrona i Skåne. Ho synest det passa å bli overflytta frå Stockholm og flytte heim til faren som har begynt å rote litt på sine eldre dagar. Ho forventer ein ganske roleg jobb, men allereie kvelden før ho offisielt skal starte i jobben blir ho kalla ut: ei kvinne frå bygda hennar er myrda og mannen hennar er forsvunnen. Saka viser seg å vere  vanskeleg å løyse (og det blir ikkje lettare av at Harriets nye sjef misliker henne), og spora peiker snart mot nokon Harriet kjenner alt for godt.

Dette er ganske snill og litt morsom krim, sjå for deg at Karin Brunk Holmqvist hadde bestemt seg for å skrive krim. Dette ville i så tilfelle vore resultatet. Boka er ekstremt lettlest, og underhaldande. Krimgåta er ikkje spesielt innvikla, men blir ein større og større del av handlinga etter kvart. Raskt lest og kanskje like raskt gløymd, men veldig fin krimbok til dei som i hovudsak ikkje liker krim.

Forlag: Panta
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«64» av Hideo Yokoyama

Leseeksemplar

Thriller frå Japan – har du vore borte i det før? Eg vil tru dei fleste svarer nei. Men her er altså ein kjempetjukk kriminalroman frå øya. Og eg kan seie det med ein gong: den er veldig, veldig god. Eg vil seie det er meir ein roman om ein politimann og eit utsnitt av hans liv (som inkluderer personlege problem og ein cold case), enn ein klassisk thriller eller krim. Ikkje at det gjer boka mindre verd å lese, men det er greit å ha notert seg bak øyret.

Mikami er nyleg blitt pressedirektør, etter å ha jobba i årevis som etterforsker. Etter å ha formidla ei avgjerd om anonymisering som journalistane fann uakseptabelt, blir det fullt kaos på den vesle politistasjonen. Mikami er eit pliktoppfyllande menneske, og begynner å leite etter grunnen for anonymiseringa. Der graver han med eit uhell fram informasjon om ei fjorten år gamal kidnappingssak. Han blir gripen av saka han så vidt var borte i, for hans eigen datter er for tida forsvunnen – og ingen veit om ho har stukke av eller er kidnappa.

Språket er flytande og godt, og omsetjinga til Tara Ishizuka Hassel er ikkje noko anna enn imponerande. Eg trur korrekturleseren var litt sliten på slutten av denne mursteinen, for der dukkar det opp litt språkleg rusk (det heiter uventet, ikkje uforventet), han/ham-feil og eit par mellomrom er borte. Det er ikkje mykje, men det skjemmer litt, spesielt når resten av språket er så ypperleg. Det er for øvrig mange japanske namn å holde styr på, men det går stort sett greitt. Og om du blir usikker, er det eit personkart bakerst i boka.

Som thriller er boka ganske annleis, for her er veldig mykje handling og skildringar rundt sjølve plottet. Plottet er for øvrig ekstremt godt, akkurat passe fortetta med akkurat passe mengde lause tråder. På baksida står det at ingen leser kan spå tvisten, og det må eg seie meg eitt hundre prosent einig i. Den kom så brått, og gav så mykje meining, og ikkje minst heva den boka til eit eige nivå. Som thriller er boka som sagt ikkje den mest typiske, men som roman og bok i si heilhet, er dette veldig god litteratur. Mykje – og veldig lesbar – bok for pengane!

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Alt er mitt» av Ruth Lillegraven

Leseeksemplar

Ho har skrive mykje før, hovudsakleg lyrikk og barnelitteratur, men dette er faktisk mitt første møte med Lillegravens litteratur. Og sjeldan har eit etternamn passa betre til innhaldet i boka.

Clara og Haavard har eit ganske ulukkeleg ekteskap. Ho er ei beintøff vestlandsjente som har arbeidd seg oppover i Justisdepartementet, han ein vestkantgut som har blitt barnelege. Saman har dei eitt sett tvillinggutar, men det er vel det einaste dei verkeleg har saman. Det einaste andre dei deler er hatet deira for barnemishandlarar; Clara jobber med eit lovforslag for varsling, medan Haavard må sjå og prøve å hjelpe desse borna kvar einaste dag på Ullevål sjukehus. Eitt av desse borna døyr. Så døyr faren til guten. Og drapa fortsetter.

Boka tek opp enormt store tema, og er sånn sett veldig ambisiøs av seg. Vi toucher innom rasisme, integrering, politikk, barnemishandling, barndomstraumer, barnevern og byråkrati. (Pust!) Kva er rett, og kva er gale? Kan målet hellige middelet? Måten det er vikla saman på og vert rulla opp er intet mindre enn imponerande.

Lillegraven behersker utan tvil det norske språk, og provar det ved å skrive Clara og Leif sine delar på nynorsk, dei andre på bokmål – korrekt etter kva dialekt dei har. Det er ikkje eit vanleg grep innan litteraturen, men eg synes det er kult, og det fungerer. Litt usikker på kva «bokmålsfolket» synest? Nokre er visst allergiske mot nynorsk. Uansett er så elegant og fengande språk ofte mangelvare innanfor sjangeren, så det er absolutt eit pluss.

Alt i alt er dette ein thriller eg verkeleg kan (og definitivt skal) anbefale som påskekrim! Og krim til alle andre høgtider og årstider. Boka kom i pocket i år, så eg tenker at alle som er glad i thrillerar og kriminalromanar, bør spandere denne på seg.

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Storebjørn» av Odd Harald Hauge

Leseeksemplar

Svalbard: på ein måte norsk, men på ein måte ikkje. Russland har alltid vore interessert i området, men Noreg sikra seg øyene då Russland var midt oppe i revolusjonane sine. Dette isødet har alltid vore interessant politisk, historisk og militært, og konspirasjonsteoriar (som plottet i denne boka jo på sett og vis er) er nesten alltid god lesning. Ei anna bok med liknande tema (som eg òg likte godt) er Om hundre år er allting gjemt av Per Arne Totland.

Martin Moltzau har pensjonert seg frå livet som eventyrer (vi møter han òg i boka Everest), og jobber no som guide på Svalbard, der han lar styrtrike amerikanarar få oppleve eit glimt av livet i den iskalde villmarka. Denne turens turistar er ein amerikansk familie: mor, far og vaksen datter, som skal bruke turen på å styrke banda seg i mellom. Familien vil veldig gjerne sjå den forlatte russiske gruvebyen, Pyramiden, men dei er ikkje dei einaste med kurs dit. Og når første kapittel blir avslutta med spørsmålet «Hva kan vel gå galt?», så veit ein jo at det aller meste definitivt vil gå galt.

Utan å avsløre så altfor mykje, så vil eg seie at det ikkje er mange av desse menneska som er spesielt flinke i jobben sin. Så nedlatande og arrogant Moltzau er, trur eg ikkje at han burde vere i eit serviceyrke, spesielt ikkje eit med så mykje nærkontakt over lengre tid. Og kven gløymer at dei har ein ekstra pistol når dei vert skutt på og er tomme for ammunisjon? Ingen av karakterane her er spesielt sympatiske (sjølv om dei er velskildra og levande), så det er ikkje heilt lett å heie på nokon av dei. Eg les gjerne bøker med lite likandes hovudpersoner, men eg trur ikkje det er hundre prosent tilsikta her.

Av og til kan det bli litt vel mykje «is og snø, snø og is, is og snø», men elles er språket ganske så godt! (Og det er vel ikkje så mykje anna å skildre i det arktiske landskapet.) Boka er lettlest og spennande, og handlinga skyt fart frå første side. Det er ikkje ofte eg les thrillarar uten ein psykologisk tvist; dette er ei bok med action berre for actionen si skuld. Og sjølv om det er ganske «beint fram»-underhaldning, er det ikkje ei historie ein gløymer med det første. Romanen er full av historie og interessante perspektiv. Veit du for eksempel kvifor Longyearbyen heiter akkurat det? (Eg gjer!)

Eg har alltid hatt lyst til å reise til Svalbard, sjølv om ei relativt detaljert skildring av korleis ein kan bli drept av ein isbjørn kanskje har minska lysta bittelitt. Uansett er boka absolutt å anbefale, uansett om du har lese den første boka om Martin Moltzau eller ikkje! (Eg hadde det ikkje, og følte ikkje at eg gikk glipp av noko vesentleg.)

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«An Ocean of Minutes» av Thea Lim

Leseeksemplar

Dette er noko av det kulaste, særaste, mest bittersøte og nerdete greia eg har lest på evigheter. Det er ein sjukt merkeleg roman, men eg digga den frå ende til annan. Det er åtti- og nittitalet, tidsreiser, epidemiar og oppbrytning av landlinjer.

I 1981 herjar ein epidemi over USA, og den er nesten umogleg å kurere, i tillegg til rådyr å kurere. Pollys kjærast, Frank, er blitt sjuk, men har ikkje råd til kuren. Heldigvis for dei, er tidsreise oppfunne, og i framtida treng dei arbeidskraft. Pollys erfaring som møbelfikser er nødvendig i 1993, og om Polly reiser, vil tidsreiseselskapet betale for Franks kur. Så ho reiser, og Frank skal vente på henne. Han skal møte henne når ho kjem fram; deira kjærleik kan definitivt tole tolv år. Men noko går gale. Polly ender opp i 1998 og Frank er ikkje der. Polly vil leite etter han, men å jobbe for tidsreiseselskapet begrenser henne og fritida hennar kraftig. For å gjere ting verre er USA og America to forskjellige land, og ho er i feil land.

Romanen er veldig overraskande, kløktig komponert og hjarteskjærande. Den slutta ikkje slik eg ville den skulle, men eg trur ikkje den ville vore god om den hadde endt annleis. Om du leiter etter ei knallgod bok som ikkje er heilt A4 eller vil ha noko lettbeint science fiction, er dette definitivt eit godt val.

Forlag: Quercus
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Det er lenge til skumring» av Tharaniga Rajah

Skrive for framtida.no

Debutromanen Det er lenge til skumring er ein ambisiøs roman. I staden for å skrive ein dystopisk roman, har Rajah skrive om «ein alternativ norsk røyndom», noko eg synest var ein kreativ vri på dystopi-trenden. Romanen er skriven hovudsakleg kronologisk, men i fragmentarisk stil. Desse grepa opner opp for originalitet i historia, men set òg grenser for sjølve leseopplevinga.

Vi er i Finnmark, i denne «alternative røynda», og nordmennene har utsett samane for ei systematisk utreinsking, lik nazistane gjorde mot jødane under Holocaust. Samane har samla seg i nord og prøver å skape ein ny, samisk stat. Det har allereie vore mange terrorangrep og blant anna ein Skandinavisk krig, og vi vert kasta inn i denne situasjonen, med ei ung, samisk mor som forteljar. Raisa har flykta til Finnmark saman med dottera Násti, og er soldat i den samiske hæren. Mannen hennar er sakna, og Raisa må prøve å skape seg eit liv for seg sjølv og Násti.

Romanen er utvilsomt ein politisk kommentar til flyktningkrisa, i tillegg og terroren vi dagleg høyrer om. Vi finn mange hogg til karakterer frå eit vidt spekter på høgre-sida av politikken, alt i frå ein viss kvinneleg politikar med eit sølvkors rundt halsen, til ein tru kopi av doktor Mengele. Rajah skildrar aktuelle tema, og viser dei fram i all si umenneskelegheit. Bruken av samar som «det kua folket» båe gjev og ikkje gjev meining; samane har jo absolutt vore utsett for grusomme overgrep tidlegare i historia, men eg klarer ikkje heilt å forsone meg med samanlikninga av eit urfolk med innvandrarar? Det skurrar litt, men poengene til Rajah kjem uansett fram.

Likevel er nok kanskje hovudtemaet i romanen morskap. Terroren, krigen, alt kan skrellast vekk og sjåast på som eit bakgrunnsteppet. Det største her er nok Raisas kjærleik til Násti. Ho risikerer livet kvar dag som soldat, har budd i flyktningleirar, har mista mannen sin. Ho kunne ha reist til systera i USA, men ho startar eit liv i Finnmark for at Násti skal få vokse opp som same, i ein samisk stat – for at ho skal få eit godt liv.

Boka er ikkje lettlest, på langt nær. Med ei såpass framand verd å skulle gjere seg kjend med for å henge med i handlinga, er det ikkje til hjelp at teksten er så oppstykka som han er. Det tek lang tid før ein kjem inn i forteljinga og forstår at teksten faktisk er kronologisk, og ein må konstant slå opp dei samiske orda og uttrykka som heile tida vert brukt, i ordlista bakerst i boka. (Eller ein kan la vere, men ikkje få med seg innhaldet.) Denne konsentrasjonen Rajah krever frå lesaren gjer at ein ikkje like lett blir sugd inn i historia, noko som er synd, fordi plottet og ideen er veldig god. Eg tenker at dette er ein roman som vert betre ved ei andre eller kanskje tredje lesing, når ein frå starten av veit kva det går i og har den fiktive historia litt under huda. Boka har eit godt språk (unntatt manglande punktsetjing etter replikkar, noko ein kan irritere seg grøn over), og Rajah er utvilsomt ein talentfull forfatter det skal bli spennande å følgje med på.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Compis» av Hasse Hope

Leseeksemplar

2018 har vel vore det største året for kjendisbøker, men forfriskande nok utgir ikkje Hasse Hope ein biografi om ein vanskeleg oppvekst, overvinning av utfordringer og nettmobbing. Han skriv ein sjukt rå ungdomsroman om det å vere kul i staden. Eg veit ikkje om mange hadde forventa at Hasse Hope skulle skrive ein ungdomsroman?! Av alle ting, liksom. Eg synest det skin igjennom at det er Hope, om ein les ut enkelte passasjer høgt og har sett litt av sketsjane hans på TV. Same høge tempo og hysteriske latter og vilt innhold. Eg har aldri klart å bestemme meg for om eg liker dei heilt eller ikkje, men etter å no oppleve kor sofistikert humoren hans kan vere, lener eg mot «liker».

PrivatOil (tidlegare Equinor) har utvikla ein 100% menneskeliknande robot for alle ensomme ungdommer, Compis (eller COMPis). Det einaste problemet med snille og omtenksomme Compis, er at han er det mest ukule og nerdete vesenet som eksisterer. Han er trass alt programmert av robotingeniører, og dei er ikkje akkurat kule. Og kven vil ha ein så ukul venn? Så superkule og dødshigge Leo Kreutzberger får (etter utpresning og andre ulovlige aktiviteter) påprakka oppdraget med å gjere Compis kul. Men det viser seg at kulhet ikkje er det lettaste i verden å lære vekk.

Her er massevis av kulturelle referanser, parodier, skråblikk og vitser. Og eg flirte meg gjennom mesteparten av boka, men eg er litt usikker på om eg trur boka vil passe målgruppa (13-18). Eg trur kanskje referansane er litt for vaksne/gamaldagse? Dei passer vel meir for 20-30, som faktisk har sett Titanic og kanskje heng litt meir med i politikk? Boka er sikkert morsom for ungdommen òg, men eg trur eg og mine jamnaldrande vil få ein god del meir ut av den.

TLDR; morsom framtidsroman om teknologi og kulhet, spekka med referanser og satire! (Tommel opp!)

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Moxie» av Jennifer Mathieu

Leseeksemplar

Moxie hadde eg fått anbefalt frå fleire hald før eg plukka den opp, og med åra har eg blitt veldig skeptisk til bøker som blir skrytt opp i skyene, for eg blir alltid skuffa. Så eg starta å lese, iskaldt og forberedt på det verste. Og for ein gongs skuld gjekk det altså min vei, for eg endte opp med å like boka kjempegodt.

Vivian er ei typisk flink, grei og snill pike. Ho er pliktoppfyllande til fingerspissane, har ein liten venninnegjeng og gjer alle leksene sine. Vivian er den rake motsetninga til mora si, som i sin ungdom var ein opprørsk tenåring og ihuga feminist. Men ein dag finn Vivian nokre bilder frå moras ungdom, og ho blir så inspirert. Og mest av alt blir ho sint; sint på dei kjønnsdiskriminerande kleskodene, favorisering av gutane sitt fotballag over jentenes, gutanes ekle behandling av jentene på skulen. Så i vilt raseri lager ho ei fanzine kalla «Moxie» (eit slags blad) der ho auser ut sinnet sitt og ber jentene stå opp mot urettferda. Det blir starten på ein revolusjon.

Karakterane er fine, om enn litt stereotypiske. Jentene passer inn i typiske former, men er likevel veldig komplekse og støtter kvarandre, som jo er temaet i boka. Gutane og mennene derimot er anten heilt fantastiske, eller tvers gjennom onde. Det er jo for å få fram eit poeng, men akkurat den biten bør ein vere litt forsiktige med, tenker eg – det er ikkje hjelpsomt om feminisme og mannehat vert miksa for tett. Mathieu klarer likevel å jobbe seg litt inn der på slutten, og drar inn litt meir «normale» mannfolk.

Tempoet i boka er ikkje så veldig høgt, og i starten tenkte eg at det gjekk litt treigt, men så gjekk det opp for meg halvvegs ut i boka at det føltes nesten underlig naturlig og truverdig. Det var jo fortsatt spennande og mykje opp og ned, men det blei faktisk realistisk nok til at det kunne ha skjedd. Og ikkje berre realistisk (for dessverre er jo enormt mykje av innhaldet i boka altfor realistisk), men det var inspirerande òg. Alt i alt ei veldig god ungdomsbok, med nokre gode og viktige poeng for ungdommen (og vaksne); vi kjem mykje lenger om vi støtter kvarandre i stedet for å konkurrere med kvarandre; vi kan få til endring om vi står saman; og sist men ikkje minst, er det fortsatt mykje i samfunnet som faktisk MÅ endrast på. Absolutt ei bok å anbefale!

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger

Leseeksemplar

Denne boka, saman med Trude Marsteins siste roman, er vel høstens mest lese og omtalte romanar. For dei fleste nordmenn var vel kanskje Stranger eit nytt namn, men eg las Det som en gang var jord for eit par år sidan, og likte den veldig, veldig godt. (Og kanskje betre enn denne.) Denne her lev kanskje ikkje heilt opp til hypen (og det er vel det evige problemet med hype), men den var likevel ganske god.

Dette er ein sjølvbiografisk og biografisk roman. Simon Stranger skriv i eg-form, om seg og sin jødiske svigerforeldre. Han skriv òg om Henry Rinnan, ein norsk dobbeltagent som tok livet av mange, mange motstandsmenn i ein kjeller i Trondheim. For Stranger oppdaga ein dag at svigerfamilien hans hadde vokst opp i akkurat dette huset, og at oldefaren til kona hadde blitt drept i ein arbeidsleir på ca samme tid.

Vi følger Henry Rinnan heile barndommen, oppveksten og livet som tysk agent, og vi får eit komplett bilete av mennesket. Det skal Stranger ha, at uansett kor grusom Rinnan var, så får han fram at han var ikkje fødd slik. Han vart slik, og kven si skuld det var, det er diskutabelt. Vi følgjer òg historia til Strangers svigerfamilie, i litt tilfeldig rekkefølge. Eg skulle veldig gjerne hatt eit slektstre i starten av boka, for det var litt vanskeleg å henge med, spesielt i starten.

Eit ekstra fint (og ambisiøst) grep – i tillegg til oppbygginga som eit leksikon – er at vi følgjer Strangers skriveferd og prosjektet. Det er spesielt, men han får det til å fungere. Det er som sagt litt vanskeleg å henge med i starten, litt rotete, men siste halvdel av boka er veldig god. Ikkje årets beste roman for min del, men absolutt eit solid stykke litteratur.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Simon Stranger finn du HER.

Sitat

«Der valmuene vokser» av Kristin Harmel

Leseeksemplar

Eg seie det vel kvar einaste gong eg har lest ei bok av Harmel, men fy søren så fantastisk godt ho skriv! Og ikkje berre det, for nokon historier ho klarer å snekre saman. Og dette vert kanskje min favoritt av ho så langt, for gjett kva? Dette er ein historisk roman, ikkje sånn hoppe fram og tilbake-greier. (For vi har straks fått nok av det, eller?) Det er kun to kapittel som er frå vår tidsperiode (med mindre 2002 er blitt historisk allereie), og det er første og siste kapittel. Så det tenker eg teller ikkje, for historia hadde fungert like bra uten.

Ruby gifter seg med Marcel omtrent rett etter at dei møtast. Hodestups forelska følger ho etter han tilbake til Paris, klar for å leve lukkeleg alle sine dager. Så bryt andre verdskrig ut, og etter kort tid er det nazistene som styrer byen. Livet vert snudd på hovudet, og Ruby ser kor grusom verden rundt henne blir, spesielt for jødane. Som hennar jødiske nabo, den vesle jenta på elleve år, Charlotte, som vert spytta på og ropt etter. Ruby bestemmer seg for å gjere alt ho kan for å hjelpe der ho kan. Og slik møter ho RAF-piloten Thomas.

Eg vil ikkje fortelje meir, for eg vil ikkje avsløre for mykje. Men eg kan seie at dette er ei roman fylt av kjærleik, varme, lojalitet og offer. Av livsglede og styrke, barmhjertighet og sorg. Det er ei lettlest bok, men ikkje i forstanden at den er enkelt skriven og overdreven – det er ein velskriven og spennande roman som er omtrent umogleg å legge frå seg. Som absolutt alle bøkene til Harmel, kan eg anbefale denne varmt! Like varmt som Så lenge det er stjerner på himmelen, definitivt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Kristin Harmel finn du HER.

Sitat

«Nøtteskall» av Ian McEwan

Leseeksemplar

Dette er ei rar, lita greie, dette. For ein utruleg merkeleg, oppslukande, original og velskriven roman. Det er ikkje ei spesielt tjukk bok, men du og du kor full av innhald den er!

Hovudpersonen er ein namnlaus baby, eller rettere sagt foster. Han eller ho veks og lærer, og er uhyre intelligent. (Det er det som gjer boka så utruleg spesiell.) Den ufødde høyrer på podkast, radio, tv, lydbøker, musikk, og sist, men ikkje minst, samtaler. Og det er nettopp samtala fosteret overhøyrer som er utgangspunktet for historia. For babyens mor, Trudy, har gått i frå babyens far, John, og har ei affære med bror hans, Claude. (Drama!) Men Trudy og Claude er lei av John på alle moglege vis, og bestemmer seg for å ta livet av han. Og det er berre fosteret som er klar over planane.

Eg trur ikkje det er mogleg å seie at dette perspektivet er truverdig på noko som helst slags vis (for kom igjen?!), men det fungerer knallgodt som fortellergrep. Fosteret har stålkontroll på politikk, historie og samfunnskunnskap, men ønsker å vite korleis «blå» eigentleg ser ut. Det gir ein heilt særeigen tvist til historia, og fungerer som talerør for alle slags samfunnskritiske kommentarer. Eller like mykje for å vri vår sympati for eller imot Trudy, Claude og John.

Boka er velskriven, og eg trur dei fleste vil like den. Litt sær, ja. Men kom over det, og nyt historia! Den er absolutt lesverdig, og lett for meg å anbefale vidare!

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Tjenestepiken til Omicunlé» av Rita Indiana

Eg veit ikkje heilt kor eg skal starte med å fortelje om denne boka. Eg var ikkje noko fan. Vanligvis er eg veldig glad i slik «sær» litteratur, men dette blei for rart, sjølv for meg. Kor mykje eg faktisk kan fortelje om den, er eg òg litt usikker på, for eg veit ikkje heilt kor mykje eg sjølv forsto … Her må eg faktisk lene meg til vaskelappen bakpå (noko eg sjeldan gjer) og anmeldelsane på omslaget (noko eg omtrent ALDRI gjer), for det var stort sett det eg sjølv fekk med meg.

Vi er i Den dominikanske republikk i 2034, og vi møter Acilde. Ho er no hushjelp for Esther «Omicunlé» Escudero, rådgiver for presidenten. Acilde er ei ung jente som har brukt livet sitt på å prostituere seg for å tene penger til eit kjønnsskifte. No har ho endeleg moglegheita til å tene penger nok, for det finnest ei sprøyte med noko kalla «rainbow bright», som fikser biffen.

Dette dekker ca første halvdel av boka. Resten av boka er litt meir uklar. Tida og dei ulike plotta blir miksa saman, og det er så vanvittig mange namn (og det er ekstra vanskeleg når det er namn ein er ukjend med), og vi raser gjennom handlingane. Det er mykje om naturkatastrofer og politikk, kunst og rasisme. Sånn sett har Jon Rognlien i Dagbladet eit poeng når han kaller romanen «en karibisk storm av ord», for det var litt som ein vill storm: overveldande, overraskande og fullstendig kaotisk.

Forlag: Solum Bokvennen
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Hun ba om det» av Louise O’Neill

Leseeksemplar

Okei, eg er faen så sint no. (Kva er infuriating på norsk?) Denne boka har frustrert meg til tårer. Eg blir litt kvalm av heile greia, mest fordi dette er realiteten for mange, mange jenter. (Og gutter.) LES.

Emma O’Donovan er eit ganske kjipt menneske. Ho er tvers igjennom ei bitch. Ho er kjip mot vennene sine (sånn faktisk kjip, typ seier ting ho veit vil såre dei), flørter med kjærastane deira og trur absolutt alle synes ho er dritdeilig. Det er ganske vanskeleg å like henne. Og når det kjem til stykket – når det skjer, når bildene vert spreidde, når ho berre er ei skamlaus hore – viser det seg at ikkje så mange faktisk liker henne heller. For kven bryr seg om «sluten, bitchen, hora» Emma O’Donovan? Ho ba jo om det.

Eg liker veldig godt at O’Neill gjer hovudpersonen så lite likandes i starten. At man misliker ho, men likevel føler en dyp sympati når det verste skjer. At man synes ho er ein usikker person, ein dårleg venn, et trist menneske, men likevel er på hennar side. (Som man burde.) Dypdykket inn i Emmas sinn er faen så vondt. Måten mora behandler henne både før og etter, korleis faren tek avstand til ho, det faktum er at broren – som absolutt ikkje har eit ansvar – er den einaste som tek det.

OG SLUTTEN. Eg skal ikkje avsløre noko, men eg gråt på slutten. Samfunnet vårt har eit enormt problem med korleis vi ser på kvinners seksualitet, og alle som meiner noko anna er ignorante. Eg vil påstå at denne boka er realistisk, i alt frå handlinga til skrivestilen. (Som alle gjentakelsene, eg vil tru det er slik det kjennest når du kun kan tenke på éin ting.) Fantastisk vond, truverdig og hjerteskjærende.

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Louise O’Neill finn du HER.

Sitat

«The Bookshop» av Penelope Fitzgerald

Denne var visst kortlista for Man Booker, og det er jo stort sett et kvalitetsteikn. (Ho var visst ganske berømt òg.) Eg må innrømme eg ikkje heilt såg det kvalitetsteiknet før boka var slutt og eg satt og reflekterte litt. Medan eg las den var det eit ork, så himla rotete, og eg sleit meg gjennom dei knappe 160 sidene.

I 1959 bestemmer Florence Green seg for å opne ein bokhandel i den vesle kystbyen ho bur i. Ho har kjøpt «the old house» og skal flytte inn i overetasjen og ha bokhandel i andre etasje. Problema står vel ganske enkelt i kø: den rike dama i by’n som «alltid» har snakka om å ha eit kunstgalleri der, fiskehandleren som heller vil ho skal kjøpe hans lokale, bankmannen som ikkje vil gi henne lån, folk som generelt skal legge seg opp i alt. Men Florence kunne ikkje brydd seg mindre, ho starter ein bokhandel og den blir faktisk ein suksess. I alle fall for ei stund.

Her er liksom veldig lite dialog (eller forklaring av den som er der), som om du er forventa å kjenne alle personane frå før. Eg synes i alle fall det var veldig vanskeleg å skilje dei i frå kvarandre og finne ut kva dei faktisk meinte eller syntes. Alle snakka så tvetydig og spydig og med henvisninga til ting eg absolutt ikkje hadde fått med meg (om det i det heile tatt var i boka …).

Den siste sida var vel den beste, for den oppsummerte ganske enkelt: folka i landsbyen ville ikkje ha ein bokhandel der. Og det er skikkeleg deprimerande sånn sett, spesielt for ein person som alltid har drøymd om å opne sin eigen, vesle bokhandel.

Forlag: Flamingo
Utgivelsesår: 2002 (1978)

Sitat

«Orphan Monster Spy» av Matt Killeen

Leseeksemplar

Kanskje årets kuleste ungdomsbok? Ikkje den beste eg har lest, men eg digga konseptet så sjukt. Det er som ei slags blanding av Boktyven og ein spionthriller, men ungdomsbok. Det er heller ikkje fantasy, men eg føler dette er noko for (oss) fantasyfans. Historia er satt til andre verdskrig, her er ein internatskule, nazister, slemme tenåringsjenter og ein ekte, engelsk spion. Altså … !

Sarah er jødisk, men ser absolutt ikkje slik ut med sitt blonde hår. Oppfostra av skodespelarmora åleine, har ho lært seg mange språk, kroppsspråk inkludert, korleis spele ei rolle og ikkje minst korleis ein utnytter ein situasjon til sin eigen fordel. Når ho prøver å flykte til Sveits etter at mora døyr, møter ho ein engelsk spion, som utgir seg for å vere ein tysk nazist. Dei finn ut at dei kan dra nytte av kvarandre, og Sarah vert sendt som spion til ein internatskule for døtrene til høgtståande nazister – der ei av jentene er dottera til ein som forsøker å utvikle ei atombombe …

Boka er veldig lettlest, velskriven og spennande stort sett heile tida. Karakterane er kanskje litt overflatiske, men historia er veldig medrivande. Og kanskje blir vi betre kjend med både Sarah og «The Captain» neste år, for det er visst første bok i ein serie! Eg har i alle fall planer om å få med meg den òg.

Forlag: Usborne
Utgivelsesår: 2018