Sitat

«Alt er mitt» av Ruth Lillegraven

Leseeksemplar

Ho har skrive mykje før, hovudsakleg lyrikk og barnelitteratur, men dette er faktisk mitt første møte med Lillegravens litteratur. Og sjeldan har eit etternamn passa betre til innhaldet i boka.

Clara og Haavard har eit ganske ulukkeleg ekteskap. Ho er ei beintøff vestlandsjente som har arbeidd seg oppover i Justisdepartementet, han ein vestkantgut som har blitt barnelege. Saman har dei eitt sett tvillinggutar, men det er vel det einaste dei verkeleg har saman. Det einaste andre dei deler er hatet deira for barnemishandlarar; Clara jobber med eit lovforslag for varsling, medan Haavard må sjå og prøve å hjelpe desse borna kvar einaste dag på Ullevål sjukehus. Eitt av desse borna døyr. Så døyr faren til guten. Og drapa fortsetter.

Boka tek opp enormt store tema, og er sånn sett veldig ambisiøs av seg. Vi toucher innom rasisme, integrering, politikk, barnemishandling, barndomstraumer, barnevern og byråkrati. (Pust!) Kva er rett, og kva er gale? Kan målet hellige middelet? Måten det er vikla saman på og vert rulla opp er intet mindre enn imponerande.

Lillegraven behersker utan tvil det norske språk, og provar det ved å skrive Clara og Leif sine delar på nynorsk, dei andre på bokmål – korrekt etter kva dialekt dei har. Det er ikkje eit vanleg grep innan litteraturen, men eg synes det er kult, og det fungerer. Litt usikker på kva «bokmålsfolket» synest? Nokre er visst allergiske mot nynorsk. Uansett er så elegant og fengande språk ofte mangelvare innanfor sjangeren, så det er absolutt eit pluss.

Alt i alt er dette ein thriller eg verkeleg kan (og definitivt skal) anbefale som påskekrim! Og krim til alle andre høgtider og årstider. Boka kom i pocket i år, så eg tenker at alle som er glad i thrillerar og kriminalromanar, bør spandere denne på seg.

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar

Leseeksemplar

Tante Ulrikkes vei er ei fantastisk god bok! Eg veit ikkje om eg kan seie så mykje som ikkje allereie er sagt. Den har allereie vunne prisar, fått fantastiske kritikkar og solgt i bøtter og spann. (Med god grunn.)

Om du ikkje allereie har fått med deg handlinga i boka, så er den like enkel som den er kompleks: to unge gutar frå Stovner, med innvandrerforeldre, som i eit forskningsprosjekt skildrer kvardagen sin. På den eine sida har vi breva til Mo (Mohammed), som verkeleg er det norske idealet på kva ein integrert person skal vere; han er skuleflink, lovlydig og snakker perfekt norsk. På den andre finn vi Jamal og hans innlesinger, ein heilt annan type; slang, banning, han dropper ut av skulen og røyker mykje hasj – generelt ein vandrande stereotypi.

Men du treng ikkje fokusere berre på bakgrunnen til desse ungdommane som vi følgjer gjennom fem-seks år. Boka hadde vore like god om dei var etnisk norske, for problema dei møter i kvardagen er like eksisterande for alle. Og så har dei sine eigne, meir spesifikke problem – men det har vi jo alle. Karakterane er utruleg autentiske, og det riv i hjartet mang ein gang i løpet av lesinga.

For å oppsummere: romanen er fantastisk god. Og eg trur eg må avslutte her, for vi diskuterte denne i lesesirkelen min på mandag, og eg har så mange refleksjoner rundt boka at eg kunne skrive eksamenen min om den. (Og den er faktisk blitt pensum ved eit studie eller to på UiO.)

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Optikeren på Lampedusa» av Emma Jane Kirby

Leseeksemplar

Optikeren på Lampedusa er ein dokumentar om ei båtlass med flyktningar som forliste utanfor øya Lampedusa i 2013. Optikeren på øya og ein gjeng av vennane hans var tilfeldigvis ute med båten sin, og klarte å redde 47 av dei. (Å hjelpe ulovlige immigranter er … vel, ulovleg i Italia.) Denne boka handler om tida før hendinga, sjølve hendinga og korleis optikeren og dei andre takler dette i ettertid.

Ein vanleg vennegjeng, som oppdager at det plutselig stimler av folk rundt båten deira. Menneske som skrik etter hjelp, skrik for å redde livet sitt. Som klorer etter henda deira, trygler om å bli dratt ombord. Blikka deira, fulle av skam, redsle og verdiløyse. Og ikkje minst den grusomme kjensla til optikeren og dei andre når dei forstår at dei ikkje kan redde alle, og må velje kven som får leve og kven som må døy.

Boka er skriven meir som ein roman enn ein dokumentar, og eg gløymer innimellom at det er sakprosa og ikkje fiksjon. Det er eit par veldig sterke scener inni her, men det kan òg bli litt trått. Boka er ganske så rørande, men den lever ikkje opp til potensialet sitt. Litt for treig for ein roman, for lite fakta for ein dokumentar. Den har vunne mange priser og slikt, og eg forstår jo det; det er jo ein kjempevekker for alle som ignorerer flyktningkrisa. Men ja, nei, kanskje Emma Kirby ikkje var den rette til å skrive boka?

Forlag: Press
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«The Sun is Also a Star» av Nicola Yoon

Igjen har eg forelska meg i ein fantastisk fin ungdomsroman av Nicola Yoon. Presset for å følge opp ein så fantastisk roman som Verda er ein boble (Everything, everything) må ha vore stort, men Yoon meir enn leverer. Den er endå betre.

Daniel er oppvaksen med koreanske foreldre i USA, og har eit voldsomt press på seg for å vere perfekt, smart og flink. Han skal inn til New York på eit intervju med ein tidlegare Yale-student, som mora håper vil anbefale han til inntakskontoret. Og der møter han Natasha.

Natasha er ein ulovleg immigrant frå Jamaica, men føler seg eitt hundre prosent amerikansk. Familien hennar skal deporterast i kveld, og ho reiser inn til New York for å møte ein advokat – i tilfelle ho kan fikse deportering. Og der møter ho Daniel.

Dette er ein skikkelig, skikkelig fin kjærleiksroman for ungdom, fylt til randen med kulturell historie, vennskap, krysspress, ringvirkninger og skjebne. Yoon har nokon verkeleg fine innspel innimellom, med parallellhistorier, innblikk, framtidige og tidlegare historier og små faktabitar. Ei slukebok uten like. Eg vil gjerne sei at Yoon er ein ny John Green, men Nicola Yoon er nettopp Nicola Yoon. Og tru meg, ho vil bli like stor innen YA fiction.

Utgivelsesår: 2017
Forlag: Corgi

Fleire bøker av Nicola Yoon finn du HER.

Sitat

«Behold the Dreamers» av Imbolo Mbue

Leseeksemplar

Dette er ein dramatisk og voldsomt velskriven roman om klasseforskjeller, kulturforskjeller, overlevelsesinstinkt og lojalitet. Eg trur temaet kanskje er litt amerikansk til å slå an her i Noreg, men om du er interessert i den økonomiske krisa i USA for nokre år sidan (Lehman-krakket) og afrikanske emigrantar, så vil det vere veldig god lesning.

Jende og kona Neni har nettopp emigrert frå Limbe, Kamerun til New York, USA. Jende har fått seg jobb som privatsjåfør for ein viktig ansatt i Lehman Brothers, Clark Edwards og familien hans. Jende og Neni opplever saman med barna sine kor vanskeleg det kan vere å passe inn. Dei knytter eit underleg og ujevnbyrdig band til Clark-familien. Når krisa rammer Lehman Brothers og Clark sitt liv vert snudd på hovudet, og dermed vert Jendes liv i sin tur også øydelagt. Og til slutt raser alt saman.

Det er ein utfordrande roman, som belyser mange samfunnsproblem i USA. Men det eg likte best med romanen var skildringa av dei mellommenneskelege forholda, både mellom innad i familiane og mellom dei. Dette er ekte menneske, ikkje glansbilete eller klisjear.

Forlag: 4th Estate
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Håndbok for flyktninger» av Vegard Sæteren

Boka er sponsa av Flamme forlag

Dette er debutboka til Vegard Sæteren, og for ein debut! Det er sjeldan eg har lest ei diktsamling som balanserer så hårfint mellom alvor og vill humor, men det kan sjå ut som om Sæteren berre leikar seg gjennom heile teksten.

Blant anna er her mykje bruk av kjente eventyr, sanger og rim med ein liten (eller stor!) tvist. Her refererast det til norsk folkelig litteratur både opp og i mente. Og det er så utruleg artig! Både eg og Jonas (som las samlinga før meg) lo høgt, og vi kan begge skrive under på at dette er humor. Som diktet om Gubben og gamla og diktet om Tre små kinesere, fantastisk fin gjendikting! Men dei er veldig lange, altfor lange til å gjengi her. Så kva med dette:

dere er sikkert slitne
bare det å
omadressere aviser
vaske ut av huset
ringe strømleverandøren
og pumpe opp gummibåter

dere måtte kanskje leie en oppbevaringsboks til alle tingene?

legge perifere naboer til på facebook og snapchat
love å holde kontakten

Det drypper jo av sarkasme! Dette er det første diktet i del to, «avslapningsøvelser». Altså, sjå kor ærleg bekymringa verker i første linja og så blir det jo berre mindre og mindre seriøst. Som om det å omadressere eit avisabonnement var noko av det verste med å flykte frå krig. Vi klarer å trekke ein parallell her, folkens? Utan at eg skal legge ord i Sæteren sin munn, så kan vi jo reflektere litt over kor overflatisk omsorgen vi har for flyktningar er. Og dette er jo den typen ting vi sjølv må gjere når vi skal flytte, kor sjølvopptatte er det mogleg å bli? Eg kan jo fortsette å vise denne fantastiske demonstrasjonen av kor altfor bra vi nordmenn har det:

en gang
holdt jeg på å bli spist

av en ulv
jeg var ute og løp i skogen
med en
følelse av
at den var rett i nærheten

så forferdelig

det er vondt å leve med

Dette er ei så dagsaktuell diktsamling som ein får. Aktuelt som faen, faktisk. Du kan finne framandfrykt, kritikk av byråkratiet, korte dikt og lange dikt, humor, alvor, og eit ønske om å hjelpe. Her er rett og slett litt for ein kvar smak. Det einaste eg har å utsette på samlinga, er kanskje den raude tråden. Den blir til tider veldig tynn (hehe), sjølv om den innimellom er tjukk som eit rep, spesielt i del åtte, «dikt i jeg-form». Alt i alt er det absolutt eit godt knippe dikt – og ein fantastisk debut – så eg trur eg runder av med «vaskelapp»-diktet:

kanskje dere kan dra tilbake dit dere kom fra?

det er
litt vanskelig

det er
litt vanskelig for oss
også

Forlag: Flamme
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Evening Primrose» av Kopano Matlwa

Eg har for tida ansvaret for engelsk skjønnlitteratur på jobb, og prøver alltid å finne noko nytt og spennande å putte i hyllene. Eg er ein sucker for flotte omslag (spesielt med blomster), så denne frista litt. Og for ei sterk bok det viste seg å vere!

Dette er ein kort og vond bok om ei ung jente som mister si kristne barnetru, får naiviteten sin utfordra og sitt syn på medmenneskelighet knust. Vi tenkjer kanskje litt for ofte på vårt eige land og korleis vi opplever store mengder innvandring frå kriseramma land, men vi er jo ikkje dei einaste. I Sør-Afrika slit mørke (er det politisk korrekt?) med å gjenoppta kulturen «vi kvite» øydela, asiatar (spesielt kinesarar) innvandrer og ikkje minst menneske frå andre afrikanske land, som er bittelitt mørkare i huda. Og folk er dessverre like trangsynte over heile kloden.

Hovudpersonen, sør-afrikanske Masacheba har drøymd om å bli lege heile livet. Yrket viser seg å vere heilt grusomt: elendige ressursar på eit offentleg sjukehus, rasistiske kolleger og pasienter, pasienter som døyr, eller er utakknemlege og berre suger alt livet ut av henne. Mot si religiøse og litt rasistiske mor si vilje, flytter ho saman med Nyasha, ein politisk kollega frå Zimbabwe. Frustrert over framandfrykta og framandhatet som florerer i landet, restane og konsekvensa av apartheid og ein fæl jobb, starter Masacheba ein underskriftskampanje. Ikkje alle av Masachebas landsmenn set pris på hennar ønske om å inkludere innvandrar, og bestemmer seg for å «korrigere» henne, på den verst tenkelige måten.

Historia er fortalt gjennom notatboka Masacheba bruker til å be til Gud, ein Gud ho får mindre og mindre tiltru til. Kva slags Gud ville la henne oppleve det ho gjorde? Eller lar verda vere slik den er for tida? Korleis kan ein påstå at han elskar alle menneske likt, at han kan tilgi alt? Må ho møte desse onde menneska i himmelen òg, held det ikkje å vite at dei er på same jord som henne?

Dette er som sagt ei sterk bok, med heftige tema, der spesielt framandfrykt (xenofobi) er dratt fram i rampelyset. Eg synest språket er veldig godt, og dagbokforma gjer at det vert personleg, autentisk og djupt rørande. (Boka burde jo faktisk vere truverdig, då forfattaren sjølv er ei ung kvinne, utdanna som lege.)

Forlag: Sceptre
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«Barna fra toget» av Christina Baker Kline

Boka er sponsa av Cappelen Damm

Dette er ein sterk og gripande roman om korleis barn (både i 1929 og 2011) opplever det når systemet sviktar dei totalt. Når barneheim og fosterheim er løysinga, men ingen bryr seg eigentleg om kva som skjer med dei. Når dei kjenner seg redusert til eit namn på eit skjema, redusert til ei handelsvare eller ei plage. Om kor raskt ein må vokse opp for å overleve mangelen på omsorg.

Boka handler om Molly – 17 år og i fosterheim. Ho har hatt det vanskeleg stort sett heile livet, og ho er sint på alt og alle. Ho hatar skulen, ho hatar fostermora si. Etter å ha stole ei bok, må ho utføre samfunnstjeneste, og blir sett til å rydde loftet til den 91 år gamle Vivian. Der blir ho kjend med den gamle dama, som er ganske sprek og livlig for alderen.

Vi får òg lære Vivian å kjenne. Rett før børskrakket emigrerte ho med familien sin frå Irland, og dei flytta til New York. Men Vivians skjebne er trist: familien døyr i ein brann, og ho vert sendt på barneheim. Derifrå vert ho sendt på eit tog – «barnetoget» til Midtvesten, for å bli adoptert. Stort sett vil adoptivforeldra ha ein baby, eller ein stor unge som gratis arbeidskraft på gården. Resultatet av eit så laussluppent barnevern, er tragisk for den ni år gamle jenta. Men ho er tøff, og det skal mykje til for å stanse henne.

Historia til Vivian slår meg som ein alternativ versjon av Anne frå Bjørkely (skam deg dersom du ikkje veit kva bok eg snakkar om!), noko som er litt morosamt med tanke på kor sentral den boka eigentleg er for Vivian. Begge kjem jo dundrandes med eit tog, på vei mot ein ny heim. (Dette med barnetog var jo faktisk ei heilt seriøs greie, og det er jo ganske småsjukt. Det er ikkje noko vi høyrer noko om! Korleis er ikkje dette allmenn historie? Og apropos amerikansk historie, Molly er delvis indianar, noko som gir eit ekstra lite lag til historia.)

Altså, for eit språk Baker Kline har! Ho leikar seg gjennom teksten, som er lettlest og fengande. I kombinasjon med den rørande historia, er den totale opplevinga djupt rørande. Faktisk lurer eg litt på kvifor omslaget er så trist og deprimerande, det verkar litt avskrekkande på meg. (Sjølv om enkelte delar av historia er trist.) Og kvifor er ikkje dette ein ungdomsroman? Molly er ein lett karakter å knytte seg til, og ho verkar veldig naturleg og ekte. Det same gjeld Vivien. Historiene deira er begge godt skildra, og det er lett å tru på. Vivian er ein litt meir sympatisk karakter enn Molly, men også Molly veks på deg. Når ein vert kjend med henne.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2014

Sitat

«Gåten» av Jessie Burton

Boka er sponsa av Font forlag

Det hender eg av og til får meg nokre overraskingar. Ofte kjem dei i form av bøker i postkassa, noko som var tilfellet her. Allereie i mars dukka den opp, men med eksamen og skule hamna den i ein haug med andre bøker på den alltid like lange leselista. Eg plukka den ganske tilfeldig ut av bunken fordi eg lengta etter ein roman – ein med litt lengde og god handling, utan for mykje kjærleiksdrama i. Etter at eg plukka boka opp, har eg knapt lagt ho i frå meg. Ordet «oppslukt» er faktisk for svakt å bruke.

Historia startar i London i 1967. Odelle, ei eksotisk mørk og karibisk jente, er lei av den intetsigende jobben på skobutikken ho arbeider på. Ho vert letta og lukkeleg når ho vert ansett på The Skelton, eit kunstgalleri. Ho vert fascinert av sjefen sin, Marjorie Quick, ei ganske unik karrierekvinne av si tid. (Dersom du har likar Mad Men, trur eg du òg vil like denne delen av boka, den er så godt skildra!) I eit bryllup møter ho Lawrie, ein kvit overklassegut. Han viser henne eit maleri han har arva av mora, og ho tek det med for å vise det til sjefane sine. Det viser seg ganske raskt at maleriet er heilt spesielt, og har ei ganske myteomspunnen og godt skjult fortid – og korleis kan det ha seg at mora til Lawrie eigde eit slik mesterverk?

I 1936 møter vi Olive som bur i Spania med si engelske, mentalt sjuke mor og sin tyske far. Ho er eit sjeldan stort kunsttalent, men tør ikkje fortelje foreldra at ho er komen inn på kunstskulen Slade. Livet hennar endrar seg likevel brått når søskenparet Isaac og Teresa dukker opp og byrjar å arbeide for den vesle familien hennar. Isaac er ein veldig politisk type med sterke meiningar, og Teresa er ei ganske hard og einsam ung kvinne. Dei tre unge menneska er alle saman gode venner, heilt til Teresa begår eit mislukka forsøk på å hjelpe Olive å få vist fram kunsten sin. Etter det, er det ingenting som vert det same att for nokon av dei.

Språket til Jessie Burton er verkeleg spektakulært godt! Det gnistrar og brenn og er så fantastisk originalt. Det er ei rein glede å lese. Detaljane i språket, i sjølve forteljinga av historia er så… nøyaktige. Dei er noko for seg sjølv, heilt fritt for klisjeer og plattheitar. Eg har eigentleg ikkje ord. (Bortsett frå dei 453 orda dette innlegget består av!)

Dette er kanskje den beste historiske romanen eg har lest nokon gongLes den! For meg var dette ei reise like magisk som det praktfulle omslaget hintar om at det skulle bli.

Forlag: Font
Utgivelsesår: 2017

Sitat

«OG» av Veronica Salinas

Dette er ei ganske spesiell ungdomsbok. Den handlar om ei ung jente som reiser til Noreg frå Argentina for å vere au pair i Fredrikstad. I Fredrikstad blir ho sendt på norskkurs og lærer seg.. vel, å snakke norsk. Ho trives ikkje hos familien ho bur hos, og sakner heimlandet sitt sårt. Boka veksler mellom å vise oss korleis ho har det i Noreg og korleis ho opplever kulturen, og minner frå barndommen i Argentina. Eg-personen ynskte nemleg ikkje å flytte, men det politiske klimaet i Argentina gjorde det umogleg å bli der.

Det er ei lettlest bok som gir eit fint perspektiv på korleis det er for immigrantane som skal tilpasse seg kulturen og språket vårt. (Og det kan eg skjøne at ikkje alltid er like lett, vi nordmenn kan vere ganske sære.) Det eg ikkje skjøner, er kvifor dette er ei ungdomsbok? Den kan då vitterleg bli lest av både unge og gamle! Ta det som ei oppfordring.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016