Sitat

«S.T.A.G.S.» av M. A. Bennett

Eg er ganske så opptatt av ungdomskrim om dagen (eg jobber i ungdomsavdelinga på Norli Strandgaten for tida), og prøver hardt å holde meg oppdatert. Og krim for ungdom er definitivt den nye greia, og les ein på engelsk opner mange dører seg. Ein eg kom over var denne frå 2017, S.T.A.G.S. av M. A. Bennett, og oppfølgeren, D.O.G.S. er akkurat komen, og skal straks lesast.

Greer har byrja på kostskule, sidan faren er villmarksfotograf og ikkje skal bu heime dette halvåret. Ho er langt i frå den absurd rike ungdommen som elles går på den fancy kostskulen S.T.A.G.S., ho er bare intelligent nok til å få stipend. Ho kjenner seg utanfor, men blir overlykkelig når den populære gjengen, Medievals, inviterer henne heim til seg over ferien, og muligheten til å bli innvidd i skulens indre sirkel.

For denne skulen er merkeleg religiøs, og har eit enormt hat mot teknologi. Det er ekstremt overdrevent, og eg absolutt elsker det. Om eg skulle forklart boka enkelt, ville det vore Gossip Girl møter Downton Abbey på ein skikkeleg creepy, gamal skule.

Boka opner med det som elles ville vore det store spørsmålet; kven drap Henry? Men vi får vite med ein gong at Greer, Shafeen og Nel tok livet av han, med eit uhell. Ein skulle tru at det ville øydelagt boka å få «svaret» på den måten, men Bennett får det til å funke! Historia vert så rulla opp, og boka stopper ikkje når Henry døyr; there is more! Noko av det virker litt langdrygt, men det gir veldig meining når du veit det kjem ein oppfølger. Dei raude trådane vert likevel samla elegant på slutten, spesielt om du er litt nerdete (som underteikna).

Det er ein veldig god psykologisk thriller, veldig lett å forsvinne totalt inn i. Tema som modernitet versus tradisjon, menneskas verdi i forhold til dyr, og teknologi er alle sentrale. Og ja, i tillegg til eit mord, då. Eg tilrår absolutt boka, og gler meg veldig til å ta fatt på nummer to.

Forlag: Hot Key Books
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av M. A. Bennett finn du HER.

Sitat

«Å tale og å tie» av Vigdis Hjorth

Leseeksemplar

Om ein har vore borti norsk litteratur på totusentalet, så har ein høyrd om Vigdis Hjorth. Og finst det folk som i alle fall på eitt eller anna nivå ikkje synest at Hjorth er interessant? Eg trur nei. (Og om du no tenkjer at du i alle fall ikkje synest ho er interessant, så er det nok fordi du har lest noko om eller av henne, og dermed var ho interessant nok.) Og Vigdis (for eg trur eg torer å prøve meg på fornamn, for etter denne boka føler eg jo at vi kjenner kvarandre) er vanskeleg å vere ueinig med, for sjeldan les ein så overbevisande essay. For ein litteraturelskar som meg, er denne boka ei enorm gåve.

I samlinga tek ho for seg Alf Prøysen, Rolf Jacobsen, Agnar Mykle, Bertolt Brecht og Alexander Kielland. Ho gir oss eit innblikk i norsk litteraturhistorie og litteraturkultur, mannstradisjon og kvinnetradisjon. Ho skriv uhøgtideleg som alltid, og er personleg. Ho startar med det som kjem før byrjinga. Tekstane er fulle av fakta og personlege tankar, og eins eigne tankar trasker av garde i takt med Vigdis sine, men ho klarer å samle dei akkurat i tide, rett før ein dett av. Språket er vittig, reflektert, innsiktsfullt, spekka med tanker om språk og politikk, og det er som å snakke med ei venninne.

Og tankane spinn jo vidare av seg sjølv, som sagt. Spesielt det ho seier om feminismen og kvinnesyn satte seg litt fast i mine. At menn ofte blir skremt av jenter med appetitt, uansett om vi snakker for mat eller sex. Og uansett korleis kvinner ser ut, er det feil på ein eller annan måte. Det er ei dobbeltheit der, for dei vil ha tynne jenter om dagen og tjukke jenter om natta. (Eg klarer ikkje å gjengi det på langt nær like godt, så ta og les boka!)

Så tek ho òg opp verkelegheitslitteraturdebatten (pust!), og eg tenker i alle fall at ho har heilt rett; ærlegdom er ein dyd, og alle fortolker røynda, uansett kva ein kan seie sanninga er. Å skrive er jo å gi av seg sjølv, og kva så om det ikkje er alle som synest det passer seg? Litteraturens privilegium er jo å vere upassande! Å påføre folk ubehag via kunst, det må vere lov. Så eg heier på at Vigdis fortsetter å påføre oss ubehag og gode leseopplevingar!

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Vigdis Hjorth finn du HER.

Sitat

«Heim: ei vandrehistorie» av Hallgeir Opedal

Skrive for framtida.no

Hallgeir Opdedal er ein utflytta odding som no bur i Oslo, og jobber som journalist. Er han fortsatt odding? Han har jo trass alt budd lenger i Oslo enn i Odda, men Odda er vel fortsatt «heime»? Slik starter prosjektet med å skulle krysse landet og skrive om turen. Ideen er litt vag, for det handler ikkje bare om sjølve gåturen, men òg om den filosofiske ideen om ein heim. Så Opedal snører på seg skoa, og legg i veg. Han har ein viss idé om kor lang tid det vil ta og kva vegar han skal innom, men bortsett frå det har han ikkje mange mange konkrete planer. Derimot har han mange reglar, som å snakke med alle han møter. Og å ta omvegar når han kan, for om ein går lenge nok kjem ein fram dit ein skal.

Apropos omvegar, er eigentleg heile boka ein stor omveg; ei historie om ein gåtur, smekkfull av digresjonar rundt turen. Historia inneheld mange underlege karakterar (som mannen som konstant sender e-post for å pirke på grammatikk, semantikk og detaljar) og morsomme anekdoter, båe frå fortida til Opedal og ting som hender han undervegs. I tillegg til sjølve reisa og mykje historie frå områdene han vandrar gjennom, byr han mykje på seg og sitt. Sånn sett er boka ein liten godtepose til patriotar og elskarar av noregshistorie. (Underteikna lærte i alle fall mykje nytt.)

Til å skulle handle om å gå frå Oslo til Odda, er det ikkje akkurat overvekt av sjølve turen mellom dei ulike stadane. Det kunne gjerne vore ei dobbel eller tredobbel så tjukk bok for min del, om vi hadde fått med litt fleire skildringer av vandringa i det norske landskapet. Det er ein merkeleg kombinasjon av sjangrar; vi får litt reiseskildring, litt sjølvbiografi, litt historie, litt essay. I tillegg er teksten er litt oppstylta og stiv, samstundes som den er litt slapt redigert, og det kjennest ut som om ei runde til hos redaktøren kunne vore ein god idé. Så sjølv om boka er lesverdig, klarer ikkje Opedal heilt balansegangen som trengs her, og resultatet vert midt på treet.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Dette er også Noreg. Kommunal feelgood» av Jens Kihl

Leseeksemplar

Eg veit ikkje om det finnest bøker som er meir passande titulert enn denne. Undertittelen er tilnærma perfeksjon; feelgood er ordet! Herregud, så gøy. Kihl er politisk kommentator i Bergens Tidende, og har (imponerande nok) besøkt alle Norges kommuner. Han skriv i forordet at han ikkje unner nokon å lese om reisa hans gjennom absolutt alle kommunane, men det synest han verkeleg kunne unna oss; eg vil i alle fall gjerne ha ei bok eller fem til!

Boka tar hovudsakleg føre seg Oslo, Grue, Horten, Vinje, Bremanger, Røyrvik, Loppa og Hasvik, men du får glimt frå heile landet. Som nordfjording kan eg ikkje motstå å godte meg når Bremanger (Sunnfjord, altså) får gjennomgå. Hugsar de den Madcon-videoen (All I Do) som berre var total krise og kosta millioner? Vel, Jens Kihl hugsar. (Og klikk på linken, så får du sjå kaoset.) I tillegg får du påspandert eit lite sitat frå alles favorittordførar, Alfred Bjørlo.

Skrivestilen til Kihl er særeigen; lettlest, snappy, og personleg, utan at det blir for mykje. Uttrykksmåten han er sarkastisk og leiken, noko som alltid blir betre på nynorsk. Det er berre fakta. I starten tenkte eg at boka var morosam, men ikkje «le høgt»-morosam. Så gjekk det cirka fem minutt og eg lo faktisk høgt fleire gonger. (Kor ofte gjer ein egentleg det?) Eg måtte lese fleire parti om att, og las dei opp høgt for alle i umiddelbar nærleik. Det er absolutt min type humor – knusktørt og sassy.

Det er ikkje til å legge skjul på at boka er politisk, men kva forventar ein frå ein politisk kommentator? (Og er ikkje alle gode bøker politiske?) Dette blir ståande som ein favoritt for bokhausten og leseåret 2019. Kjøp den som ei gave til deg sjølv, eller som ei gave til folk du faktisk liker. Eg spår julegavefavoritt!

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Det Sara skjuler» av Kathrine Nedrejord

Leseeksemplar

Det er ikkje altfor mange bøker om norske minoriteter ute og går, sjølv om det har vore ein liten trend med samiske hovudpersonar dei siste par åra. I ungdomsromansjangeren er det enno ikkje så mange, og det trengs fleire! Sjølv når innhaldet er så knute-i-magen-vondt som det her, er det fint med eit innblikk i kvardagen til ei samisk jente.

Vi er i Karasjok, der Lajla og Sara går på vidaregåande saman. Ein laurdags kveld dukker Sara opp i Lajla sitt vindauge, og klatrer inn. Noko er tydelegvis feil, og Lajla ser Sara trekke seg inn i seg sjølv og bli eit skal. Sara vil ikkje snakke om det, men Lajla klarer ikkje å la det ligge. Når det blir klart kva som har skjedd, blir spørsmålet: kven gjorde det? Det er eit lite miljø, og alle kjenner alle. Nokon må jo vite noko?

Det er ein grufull og helvetes sterk roman. Det er fascinerande at fokuset i historia er Sara, men Lajla er forteljaren. Dette perspektivet gjer at Nedrejord skildrer kjensla av å sjå nokon du ser opp til og tenker på som umåteleg sterk, brått bli sårbar og liten. Lajlas instinkt til å verne om Sara er ei rørande skildring av eit djuptgåande vennskap.

Denne romanen vil du ikkje gå glipp av. Boka har eit hint av krim, men det emosjonelle og det samfunnskritiske er vektlagt meir. Korleis ser ein valdtektsmann ut? Ein kan sjå på romanen som ein kombinasjon av Hun ba om det av Louise O’Neill og Kledd naken av Agnes Lovise Matre. Det er eit seksuelt overgrep i eit lite, kristent og delvis belasta miljø, og å avsløre kven som har valdteken vil kreve ekstremt mykje, kanskje til ingen nytte. Hjelp det eigentleg å anmelde?

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«I for internatunge» av Ragnhild Solstad

Skrive for framtida.no

Dei siste åra har det blitt satt søkelys på skamplettane i den norske historia, spesielt gjennom litteraturen; dansk-norsk slavehandel, handsaminga av «tyskertøser» og «tyskerunger», utrensking av jøder, samt samer og kvæner. Denne romanen er meint å gi eit innblikk i skulepolitikken i Finnmark på 50- og 60-talet og fornorskinga av samar, men legg i realiteten større vekt på korleis det er å bu på internatskule, og slår underteikna som ganske upolitisk. Det er lite om samer og kvæner generelt i boka, kun eit lite stikk. Det er vanskeleg å sjå bodskapen eller poenget i historia.

Vi møter mange ulike karakterer som på ulike vis høyrer til på internatet: Arno, ein ny elev som startar bråk; Frans, ein puslete gut som raskt blir Arnos hakkekylling; Elis, tidlegare elev, no vaktmester. Alle desse tre har vonde historier (spesielt Elis, sjølv om det er vanskeleg å ha mykje sympati med han etter side 88), men dei forblir lause trådar. Ei historie eg gjerne skulle ha nøsta opp i, er livet til styraren på internatet; samisk opphav, har sjølv budd på internat og er no styrar på eitt, og ikkje heilt sikker på korleis han skal handsame ungane. Styraren er for meg den einaste karaktereren som ikkje kjennest konstruert som karakter, men som eit ekte menneske. Kanskje ei novelle om hans liv hadde vore eit betre val?

«Solstad har skrive ein roman med vare, sterke og brutale historier om kva det kan gjere med eit menneske å vekse opp under slik emosjonell omsorgssvikt.» Det er heilt rett, men det er meir usikkert kor god romanen er. Den er ikkje utprega dårleg, men ikkje så god at det er eit naudsynt verk. Fiksjon er ofte den beste måten å skildre røynda på, men i dette tilfellet trur eg ein dokumentar hadde vore eit betre alternativ. Solstad har tidlegare gjeve ut to noveller, og sjølv om ho er ein god skribent, trur eg ikkje eventyret som romanforfattar er heilt vellukka – i alle fall er ikkje denne romanen det.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«The Surface Breaks» av Louise O’Neill

I fjor las eg og elska Hun ba om det av same forfattar, men dette er ei litt anna bok enn den. (The Surface Breaks er ei gjenfortelling av Den lille havfruen. Til info er det kanskje mitt favoritteventyr, så vi operere med skyhøge forventningar her.) Hovudtemaet er fortsatt feminisme, men vert tematisert på ein heilt annan måte. O’Neill viste seg då som ein ekstremt talentfull forfattar som ikkje er redd for å knuse hovudperdsonen (og lesarens) håp og draumar for å gjere historia realistisk. Og så kan ein jo snakke om kor realistisk ei historie om havfruer kan vere, men så var jo ikkje eventyret opprinneleg like sukkersøtt som Disney-versjonen. I originalen til Hans Christian Andersen opplevde havfrua kjensla av å gå som å få få knivar opp i føttene og døydde i slutten av historia og vart bølgeskum.

No kan absolutt alle i heile verda plottet, så det trengs vel ikkje repeterast. O’Neill fortel akkurat den same historia, men legg fokuset på sterke kvinner og feminisme. Kven har vel ikkje tenkt at det var ganske vilt å ofre heile livet sitt og stemma si for ein mann ein aldri har snakka med ein gong? Ho legg til dømes fram korleis kvinner vert evaluert basert på utsjånad, ho problematiserer skamma ein liksom skal føle for å ete meir enn ein salatbit og kravet om perfeksjon frå patriarkatet.

Om dette hadde vore ein fantasyroman frå scratch, ville det vore mange «småfeil» for eit undervannsunivers, men dette tilgir eg glatt, for O’Neill klarer å legge seg så ekstremt tett opp til originalen, samstundes som ho får fram alle poenga sine. Slik fantasy opprinneleg var; politikk framstilt som fantasi. Boka er velskriven og sterk, mørk og med god driv. Den kan anbefalast til alle som liker eventyr, fantasy, feministisk litteratur eller berre ei god historie.

Forlag: Scholastic
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Louise O’Neill finn du HER.

Sitat

«The Girl Who Came Out of the Woods» av Emily Barr

Leseeksemplar

I fjor leste eg The One Memory of Flora Banks av denne forfattaren, og eg absolutt elska den. Eg hadde håpt å like denne like godt, men eg blei litt skuffa. Ikkje fordi boka var veldig dårleg, men fordi vaskeseddelen bak lovte meg noko anna enn det boka faktisk var.

I følge baksideteksten skulle denne boka handle om Arty, som har vokse opp i eit hemmelig matriarki i en indisk skog, og samfunnet blir no trua av ein pest, og ho må oppsøke det moderne samfunnet for å skaffe hjelp. Det «hemmelige matriarkiet i en indisk skog» viste seg å vere ei gruppe 7-8 hippiar som bur i ein privat skog og sjefen i gjengen er tilfeldigvis Arty si mor, og dei har berre budd der i ca 20 år. (Eg hadde håpt på ein faktisk uoppdaga, kvinnekultur i ein faktisk avskoren del av India.) Resten av boka handler om Arty sin oppdaging av den nye verda, og eit plutseleg liv som #thegirlwhocameoutofthewoods når ein fyr ho møter på fortel heile livshistoria hennar til Instagram. Ho må finne onkelen sin i England, og får streng beskjed av mora å ikkje gå ned i kjelleren til besteforeldra, om ho finn dei.

Delen med kjelleren gjer boka meir spennande, men ellers vart eg litt skuffa. Forfattaren prøver å trekke fram farer med sosiale medier, men eg synes ikkje forsøket er heilt vellukka. I tillegg blir det litt useriøst når ho blander inn ei Bollywoodstjerne. Det er altså ikkje den beste boka der ute, men forfattarens debut bør absolutt lesast!

Forlag: Penguin
Utgivelsesår: 2019

Fleire bøker av Emily Barr finn du HER.

Sitat

«A Very Large Expanse of Sea» av Tahereh Mafi

A Very Large Expanse of Sea er ein ungdomsroman frå fantasyforfatteren Tahereh Mafi, og den er som eit knyttneveslag i magen. Det er ein kombo av ein søt ungdomsroman og ein politisk kritikk, og ein velskriven ein. Sjølv om handlinga er satt til 2002, kjennest den like aktuell ut som no.

2002. Shirin er dotter av persiske innvandrar, og foreldra sitt mål i livet er eit betre liv for sine to born. Målet er i utgangspunktet fint, men resultatet er at familien flytter omtrent ein gong i året, til eit finare nabolag i ein betre by. For storebroren er ikkje dette eit like stort problem som for Shirin, som er 16 år og bruker hijab. 9/11 var året før, og diskrimineringa og hatet er til å ta og føle på for ei ung muslimsk jente. Og Shirin har bestemt seg for at ho ikkje bryr seg, at ho ikkje liker folk. Men så møter ho Ocean, og det blir vanskeleg å berre behandle han som «folk», for Ocean behandler Shirin som det individet ho desperat ønsker å bli sett som. Og dess meir seriøst forholdet blir, dess meir misliker resten av byen at jenta som dekker til håret sitt har fått kloa i deira golden boy.

I starten av boka synest det som om vi fortsatt er i 2002, men så blir det som eit tilbakeblikk, og det gjer det lett å tenke seg at det kanskje delvis er ekte tilbakeblikk frå Mafi. Og enkelte av hendingane er like absurde som dei er grusomme, og eg klarer ikkje la vere å tenke på at slikt kan ein ikkje dikte opp.

Eg kan ikkje seie mykje anna enn at boka er utruleg god, og eg kan absolutt anbefale den. Språket har ein god flyt, og det er vanskeleg å leggje vekk boka. Avslutninga virker litt samanraska, og trygler praktisk talt om ein toer; det gjer eg òg.

Forlag: Electric Monkey
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Skandalen» av Sarah Vaughan

Leseeksemplar

Først av alt: dette er ikkje ein typisk krim, ikkje ein typisk psykologisk thriller. Dette er eit rettssalsdrama, og eit uvanleg godt eit. Det poenget Araminta Hall prøver å lage i Vår egen grusomhet om korleis kvinner blir behandla i rettsaker som omhandler deira seksualitet, er det poenget Vaughan her verkeleg klarer å få fram. Så om det ikkje naudsynt er krim du er ute etter i påska, men ei intelligent og medrivande bok, er dette eit strålande alternativ.

Ein kveld kjem mannen til Sophie seint heim. Det er ikkje uvanleg, men han pleier å gi beskjed på eit eller anna vis. Og når han først kjem heim, får ho den alltid like urovekkande beskjeden om at dei må prate saman. James kan fortelje at han har hatt eit forhold til ein yngre kollega, og at ho no har anmeldt han for valdtekt. Sophie si verd kollapser, og ho veit ikkje kva eller kven ho skal tru på. Kan mannen hennar, faren til hennar to born, verkeleg ha gjort noko så grusomt?

Skrivestilen til Vaughan er til å beundre. Den er effektivt, men detaljert. Og desse detaljane kjem dryppande, i heilt iskaldt tempo. Ho får mykje ut av å rote rundt oppe i hovuda til folk, sjølv om mesteparten av handlinga er lagt til ein rettssal. Det er eit innblikk i det engelske utdanningssystemet, det engelske rettsvesenet og den engelske politikken. Og sist, men ikkje minst, er det ein skarp kritikk til alle tre når det kjem til valdtektskulturen i den vestlege verda. I lys av #metoo, er det få bøker (i alle fall ikkje innan krim/spenning) som belyser dette like godt.

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«64» av Hideo Yokoyama

Leseeksemplar

Thriller frå Japan – har du vore borte i det før? Eg vil tru dei fleste svarer nei. Men her er altså ein kjempetjukk kriminalroman frå øya. Og eg kan seie det med ein gong: den er veldig, veldig god. Eg vil seie det er meir ein roman om ein politimann og eit utsnitt av hans liv (som inkluderer personlege problem og ein cold case), enn ein klassisk thriller eller krim. Ikkje at det gjer boka mindre verd å lese, men det er greit å ha notert seg bak øyret.

Mikami er nyleg blitt pressedirektør, etter å ha jobba i årevis som etterforsker. Etter å ha formidla ei avgjerd om anonymisering som journalistane fann uakseptabelt, blir det fullt kaos på den vesle politistasjonen. Mikami er eit pliktoppfyllande menneske, og begynner å leite etter grunnen for anonymiseringa. Der graver han med eit uhell fram informasjon om ei fjorten år gamal kidnappingssak. Han blir gripen av saka han så vidt var borte i, for hans eigen datter er for tida forsvunnen – og ingen veit om ho har stukke av eller er kidnappa.

Språket er flytande og godt, og omsetjinga til Tara Ishizuka Hassel er ikkje noko anna enn imponerande. Eg trur korrekturleseren var litt sliten på slutten av denne mursteinen, for der dukkar det opp litt språkleg rusk (det heiter uventet, ikkje uforventet), han/ham-feil og eit par mellomrom er borte. Det er ikkje mykje, men det skjemmer litt, spesielt når resten av språket er så ypperleg. Det er for øvrig mange japanske namn å holde styr på, men det går stort sett greitt. Og om du blir usikker, er det eit personkart bakerst i boka.

Som thriller er boka ganske annleis, for her er veldig mykje handling og skildringar rundt sjølve plottet. Plottet er for øvrig ekstremt godt, akkurat passe fortetta med akkurat passe mengde lause tråder. På baksida står det at ingen leser kan spå tvisten, og det må eg seie meg eitt hundre prosent einig i. Den kom så brått, og gav så mykje meining, og ikkje minst heva den boka til eit eige nivå. Som thriller er boka som sagt ikkje den mest typiske, men som roman og bok i si heilhet, er dette veldig god litteratur. Mykje – og veldig lesbar – bok for pengane!

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Vuggesang» av Leïla Slimani

Leseeksemplar

Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Dette står på forsida av boka, og er i tillegg setningene som opnar romanen. Dagmammaen Louise har drept ungane ho skulle passe på. Det franske ekteparet Myriam og Paul ansatte denne sjarmerande, erfarne Mary Poppins-aktige kvinna til å sjå etter ungane sine då Myriam skulle tilbake i jobb.

Dette er blitt hylla som ein heilt fantastisk psykologisk thriller, både på fransk, engelsk og no på norsk. Og for å seie det med ein gong: den er skikkeleg oppskrytt. Boka er knappe 200 sider og er ganske rask å lese ut, men den kjendest mykje lengre, og eg meiner det ikkje på ein god måte. Men la oss ta det positive først!

Eg liker godt måten Louise blir portrettert på, og romanens største styrke ligg i nettopp dette, ei skildring av to veldig ulike klasser, miljø og liv. Reaksjonane til både Myriam, Paul og Louise er det som er verdt å lese her. Sånn sett kunne Slimani droppa heile barnemordet og berre fokusert på dette, det trur eg ville vore ei mykje betre bok. Faktisk slit eg litt med sjølve krimplottet, for eg føler det mangler ein vesentleg del: sjølve mordet eller planlegginga av det, eller i alle fall eit motiv?

Klassetematikken som blir tatt opp, er veldig spennande. Veldig aktuelt i ei tid med au pairer og karrierekvinner, sjølv om Noreg ikkje er det beste publikummet her. Slimani er ikkje redd for å trakke nokon på tærne når ho skriv om barn som blir drept av barnepiken fordi mor heller vil jobbe enn å passe barna sine. Det er eit av dei betre «laga» i boka, sjølv om eg er litt usikker på intensjonen med det.

Språket oppfattar eg som stivt og unaturleg. Sjølve omsetjinga kan eg ikkje seie så mykje om (då eg ikkje kan fransk), men eg synest ikkje teksten flaut spesielt godt. Nesten som om det mangler ei siste runde med korrektur. Å bruke ord som «kompetitiv» og «vuggestue» når det finnast betre og meir daglegdagse, det skurrer hos meg. Og setninger som «Bomullsdotten er blitt helt skitten»? (Kan den vere halvt skitten?) Det er jo ting man kan krangle om, men og/å-feil er faktisk umogleg å unnskylde.

Reint bortsett frå språket, synes eg det er mykje rusk i detaljane, spesielt rundt alderen til barna. Myriam og Paul treng jo dagmamma fordi ungane er så små, eit spedbarn og eit småbarn. Men så står det plutseleg at Mila går på skule og har klassekameratar, og etterpå er ho for ung til å skulle forstå kva ei bursdagsfeiring er, og så står det plutseleg at barna blir henta på skulen. Og så står det gud hjelpe meg i ei samanlikning at Vishnu er ei gudinne, ikkje ein gud. Slike ting gjer at eg ikkje klarer å fokusere på innhaldet, for eg blir så himla frustrert.

Som sagt, synest eg at denne boka er uhorveleg oppskrytt. (Kanskje den engelske utgåva er betre?) Som roman er den grei, men som krimroman er den ubrukeleg. Hadde ho ikkje drept barna, ville ingenting med boka blitt dårlegare, berre betre. I tillegg er dette ei flis av ei bok, så om du leiter etter god påskekrim som er verdt pengane, er det ikkje denne du vil ha.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«Alt er mitt» av Ruth Lillegraven

Leseeksemplar

Ho har skrive mykje før, hovudsakleg lyrikk og barnelitteratur, men dette er faktisk mitt første møte med Lillegravens litteratur. Og sjeldan har eit etternamn passa betre til innhaldet i boka.

Clara og Haavard har eit ganske ulukkeleg ekteskap. Ho er ei beintøff vestlandsjente som har arbeidd seg oppover i Justisdepartementet, han ein vestkantgut som har blitt barnelege. Saman har dei eitt sett tvillinggutar, men det er vel det einaste dei verkeleg har saman. Det einaste andre dei deler er hatet deira for barnemishandlarar; Clara jobber med eit lovforslag for varsling, medan Haavard må sjå og prøve å hjelpe desse borna kvar einaste dag på Ullevål sjukehus. Eitt av desse borna døyr. Så døyr faren til guten. Og drapa fortsetter.

Boka tek opp enormt store tema, og er sånn sett veldig ambisiøs av seg. Vi toucher innom rasisme, integrering, politikk, barnemishandling, barndomstraumer, barnevern og byråkrati. (Pust!) Kva er rett, og kva er gale? Kan målet hellige middelet? Måten det er vikla saman på og vert rulla opp er intet mindre enn imponerande.

Lillegraven behersker utan tvil det norske språk, og provar det ved å skrive Clara og Leif sine delar på nynorsk, dei andre på bokmål – korrekt etter kva dialekt dei har. Det er ikkje eit vanleg grep innan litteraturen, men eg synes det er kult, og det fungerer. Litt usikker på kva «bokmålsfolket» synest? Nokre er visst allergiske mot nynorsk. Uansett er så elegant og fengande språk ofte mangelvare innanfor sjangeren, så det er absolutt eit pluss.

Alt i alt er dette ein thriller eg verkeleg kan (og definitivt skal) anbefale som påskekrim! Og krim til alle andre høgtider og årstider. Boka kom i pocket i år, så eg tenker at alle som er glad i thrillerar og kriminalromanar, bør spandere denne på seg.

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Algoritmeanekdoter» av Karoline Hjorth

Skrive for framtida.no

Denne boka er mykje rikare enn eg forventa den skulle vere då eg starta å lese. Eg trudde det hovudsakleg kom til å vere ganske triste historier om nettdating, for ingen av portretta på omslaget ser spesielt glade ut. Boka appellerte til meg fordi eg har mi eiga historie rundt å finne kjærleik på nettet; ikkje via datingsider, men eg fann min kjærleik på Twitter. Hjorth fann òg sinn kjærleik på nettet, og det er utgangspunktet for denne boka. Og i sin tur for mi lesing og tolking av den.

Dette er ei samling anekdoter/portrettintervju frå mange ulike menneske; unge, gamle, evig single, skilte, kvinner, menn. Dei får alle kvar si stemme, til og med i skriftspråk. Dei bruker ulike typer sosiale medier og datingforum, på heilt forskjellige måter, og ikkje nødvendigvis til dei same formåla. Nokre fortel om vonde eller gode minner, og nokre reflekterer i hovudsak rundt konseptet. Her er kjærleikshistorier som har endt godt, her er kjærleikshistorier undervegs og kjærleikshistorier som har gått rett i dass.

Ein av dei raude trådane (bortsett frå internettperspektivet) er at alle intervjuobjekta fortel om korleis nettdating har påverka (og fortsatt påverker) livet deira, og vice versa. Portretta er velbalanserte og velkomponerte, og heile kjensleregisteret vert engasjert hos lesaren. Sjølv om her er mange knusande og deprimerande historier, sit eg igjen med ei slags glede likevel. Eg skulle gjerne presentert alle menneskene, men eg trur eg skal la deg få gleda av å møte dei sjølv når du plukker opp denne vesle innertieren av ei bok.

Hjorth er fotograf, og i tillegg til portretter av intervjuobjektene, er det snapshots av heimane deira, både i større perspektiv og detaljer. Som om Hjorth berre har vandra inn i heimane til desse folka som var totalt ubudde, knipsa eit bilete av dei akkurat då ho vekker dei og så berre vandrer rundt og tar seg til rette. Det er rått, sårbart og så lite skjønnmåla som ein kan tenke seg. Det synest eg er ein fin touch, og kanskje det er det som utgjer det vesle ekstra som gjer denne boka heilt, heilt spesiell. Boka er fin, original, aktuell, interessant. Kva meir kan du eigentleg kreve av ei utgjeving?

Forlag: Press
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«An Ocean of Minutes» av Thea Lim

Leseeksemplar

Dette er noko av det kulaste, særaste, mest bittersøte og nerdete greia eg har lest på evigheter. Det er ein sjukt merkeleg roman, men eg digga den frå ende til annan. Det er åtti- og nittitalet, tidsreiser, epidemiar og oppbrytning av landlinjer.

I 1981 herjar ein epidemi over USA, og den er nesten umogleg å kurere, i tillegg til rådyr å kurere. Pollys kjærast, Frank, er blitt sjuk, men har ikkje råd til kuren. Heldigvis for dei, er tidsreise oppfunne, og i framtida treng dei arbeidskraft. Pollys erfaring som møbelfikser er nødvendig i 1993, og om Polly reiser, vil tidsreiseselskapet betale for Franks kur. Så ho reiser, og Frank skal vente på henne. Han skal møte henne når ho kjem fram; deira kjærleik kan definitivt tole tolv år. Men noko går gale. Polly ender opp i 1998 og Frank er ikkje der. Polly vil leite etter han, men å jobbe for tidsreiseselskapet begrenser henne og fritida hennar kraftig. For å gjere ting verre er USA og America to forskjellige land, og ho er i feil land.

Romanen er veldig overraskande, kløktig komponert og hjarteskjærande. Den slutta ikkje slik eg ville den skulle, men eg trur ikkje den ville vore god om den hadde endt annleis. Om du leiter etter ei knallgod bok som ikkje er heilt A4 eller vil ha noko lettbeint science fiction, er dette definitivt eit godt val.

Forlag: Quercus
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Daisy Jones & The Six» av Taylor Jenkins Reed

Leseeksemplar

Eg har lenge hatt lyst til å lese The Seven Husbands of Evelyn Hugo, og i fjor fekk eg med meg dette forhåndseksemplaret av same forfatter frå jobb. Så vart den marsboka til Reese Witherspoons leseklubb, så då starta eg like så godt med denne. Og gjett om eg skal lese absolutt alle romanane til Taylor Jenkins Reed etter dette!

Daisy Jones & The Six. Kanskje det mest ikoniske bandet frå syttitalet. I intervjuform vert historia fortalt, frå starten på it-jenta Daisy og rockebandet The Six, og korleis dei blei så store som dei vart. Og ikkje minst korleis og kvifor bandet brått vart oppløyst 12. juli 1979. Aldri før har bandmedlemmene og deira nærmaste fortalt kva som hendte, men no vert altså heile historia fortalt for aller første gong.

Dette er altså eit fiktivt band, sjølv om eg må innrømme at eg måtte google litt for å finne det ut. Og sjølv om det er rock & roll frå syttitalet, er ikkje heile boka full av sex, dop og musikk. Det er absolutt ein del av det, men den verkelege historia ligg i forholdet mellom menneska i bandet, og forholdene dei hadde til menneska rundt dei. Korleis suksess, sjalusi, forelsking og skuffelse kan øydelegge alt, uansett kven ein er. Vonde hendingar og varme kjensler er stikkordene her. Kvinnene i boka er hardbarka feministar, og sterke karakterar på kvar sine måtar. I tillegg er det ein veldig fin tvist på slutten av romanen, som eg absolutt ikkje skal seie noko meir om.

Og skildringane av musikken! Du kan verkeleg høyre musikken når du les, og eit pluss er det at Jenkins Reid har tatt seg bryet med å skrive ut nokre av songtekstane og lagt dei ved til slutt.

Boka er fantastisk! Godt komponert, original og underhaldning frå ende til annan. Eg slukte kvar einaste linje, og sjølv om eg elsker å lese, er det sjeldan eg koser meg så heilhjarta med ei bok. Om det er ein einaste svakhet i romanen, er det at dei stemmene til dei forskjellige litterære karakterane kanskje er litt vel like, noko som gir ei kjensle av at dette er ein roman og ikkje røynd. Likevel er dette ein lesefest av dei absolutt sjeldne. Løp og kjøp!

Forlag: Hutchinson
Utgivelsesår: 2019

Sitat

«De polyglotte elskerne» av Lina Wolff

Om du ikkje har fått med deg denne fantastiske romanen, kast deg rundt og spring til nærmaste bokhandel! Eg lover at dette blir ein av dei beste leseopplevingane for året, for det var det definitivt for meg (sjølv om det berre er mars). Men vit kva du går til! Dette er ikkje ein fluffy feelgood, men eit litterært mesterverk som skildrer korleis kvinner og menn ser på kvarandre og samfunnet, så plukk opp boka med eit ope sinn!

Ellinor er 36 år gamal og prøver seg på nettdating. Ho møter ei ganske ubehageleg type som heiter Calisto, men bestemmer seg raskt likevel for å bli hos han, uansett kor motbydeleg han er. Det valet skal få store konsekvenser for ein heilt annan, nemleg ein forfatter. Herfrå hoppar historia vidare til forfattaren Max Lamas, som er på ei reise som til slutt vil ta han til Italia. I Italia møter vi den unge, adelige Lucrezia, som har mista alt familien eigde – mykje på grunn av akkurat Max Lamas.

Wolff sitt talent er omtrent umogleg å skildre, for ho er så teknisk god at du nesten ikkje kan skilje alle dei litterære grepa frå einannan. Til dømes er dei tre stemmene i boka så utruleg ulike, men samstundes fullstendig truverdige. Sjølv om innhaldet er ganske sprøtt, så føler ein at det er ekte medan ein les. Og for å ikkje snakke om kor snedig oppdelt, men samanfiltra, historia er. Rå humor, skråblikk på både kvinner og menns oppførsel, og ikkje minst ei heilt vill og fornøyeleg historie. Denne kjem til å bli ståande som ein av mine favorittromanar.

(Polyglott = fleirspråkleg)

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Det er lenge til skumring» av Tharaniga Rajah

Skrive for framtida.no

Debutromanen Det er lenge til skumring er ein ambisiøs roman. I staden for å skrive ein dystopisk roman, har Rajah skrive om «ein alternativ norsk røyndom», noko eg synest var ein kreativ vri på dystopi-trenden. Romanen er skriven hovudsakleg kronologisk, men i fragmentarisk stil. Desse grepa opner opp for originalitet i historia, men set òg grenser for sjølve leseopplevinga.

Vi er i Finnmark, i denne «alternative røynda», og nordmennene har utsett samane for ei systematisk utreinsking, lik nazistane gjorde mot jødane under Holocaust. Samane har samla seg i nord og prøver å skape ein ny, samisk stat. Det har allereie vore mange terrorangrep og blant anna ein Skandinavisk krig, og vi vert kasta inn i denne situasjonen, med ei ung, samisk mor som forteljar. Raisa har flykta til Finnmark saman med dottera Násti, og er soldat i den samiske hæren. Mannen hennar er sakna, og Raisa må prøve å skape seg eit liv for seg sjølv og Násti.

Romanen er utvilsomt ein politisk kommentar til flyktningkrisa, i tillegg og terroren vi dagleg høyrer om. Vi finn mange hogg til karakterer frå eit vidt spekter på høgre-sida av politikken, alt i frå ein viss kvinneleg politikar med eit sølvkors rundt halsen, til ein tru kopi av doktor Mengele. Rajah skildrar aktuelle tema, og viser dei fram i all si umenneskelegheit. Bruken av samar som «det kua folket» båe gjev og ikkje gjev meining; samane har jo absolutt vore utsett for grusomme overgrep tidlegare i historia, men eg klarer ikkje heilt å forsone meg med samanlikninga av eit urfolk med innvandrarar? Det skurrar litt, men poengene til Rajah kjem uansett fram.

Likevel er nok kanskje hovudtemaet i romanen morskap. Terroren, krigen, alt kan skrellast vekk og sjåast på som eit bakgrunnsteppet. Det største her er nok Raisas kjærleik til Násti. Ho risikerer livet kvar dag som soldat, har budd i flyktningleirar, har mista mannen sin. Ho kunne ha reist til systera i USA, men ho startar eit liv i Finnmark for at Násti skal få vokse opp som same, i ein samisk stat – for at ho skal få eit godt liv.

Boka er ikkje lettlest, på langt nær. Med ei såpass framand verd å skulle gjere seg kjend med for å henge med i handlinga, er det ikkje til hjelp at teksten er så oppstykka som han er. Det tek lang tid før ein kjem inn i forteljinga og forstår at teksten faktisk er kronologisk, og ein må konstant slå opp dei samiske orda og uttrykka som heile tida vert brukt, i ordlista bakerst i boka. (Eller ein kan la vere, men ikkje få med seg innhaldet.) Denne konsentrasjonen Rajah krever frå lesaren gjer at ein ikkje like lett blir sugd inn i historia, noko som er synd, fordi plottet og ideen er veldig god. Eg tenker at dette er ein roman som vert betre ved ei andre eller kanskje tredje lesing, når ein frå starten av veit kva det går i og har den fiktive historia litt under huda. Boka har eit godt språk (unntatt manglande punktsetjing etter replikkar, noko ein kan irritere seg grøn over), og Rajah er utvilsomt ein talentfull forfatter det skal bli spennande å følgje med på.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2018

Sitat

«Vindu mot Central Park» av Fiona Davis

Leseeksemplar

Om du har lest den første boka til Davis på norsk, Hotellet, og likte den, kjem du til å elske denne. Vindu mot Central Park er basert på sanning – men også denne er basert på ei bygning, heller enn hendinger. Det er litt kult. Som Barbizon er i Hotellet, er Dakota bygninga alt skjer i her, og veksler mellom notid (eller 1985, men det er vel nesten notid?) og slutten av 1800-talet.

I 1985 vert Bailey Camden skriven ut av ein rusklinikk, og står på bar bakke. Heldigvis for henne skal søskenbarnet Melinda pusse opp leiligheita si i den historiske Dakota-bygningen, og Bailey får – som utdanna interiørdesigner – ansvaret for arbeidet og ein mellombels stad å bu. Medan ho rydder i kjellerboden, finn ho nokre inngraverte kofferter, der den eine tilhørte Sarah Smythe, ein tidlegare beboer. Sarah kom til Dakota då det opna i 1884 for å bestyre den nymotens bygården, forlot England for å prøve lykka i eit nytt land. Og i starten går det ganske bra, men som Bailey kjem til å oppdage, endte Sarahs liv i New York alt anna enn lukkeleg.

Dette er ein knallgod underhaldningsroman det er vanskeleg å legge ned; lett å lese, spennande historie og levande karakterer. Davis skriv absolutt på nivå med Lucinda Riley, og kanskje betre, etter mi meining. (Her heng i alle fall dei to parallelle historiene saman med einannan.) Vindu mot Central Park er ei skikkeleg sjarmbombe blanda med ei kløktig historie, og blir med det ei leseglede av dei sjeldne.

Forlag: Panta
Utgivelsesår: 2018

Fleire bøker av Fiona Davis finn du HER.

Sitat

«Kvit bok mørk vinter» av Eirik Ingebrigtsen

P2-lytternes romanpris nærmer seg raskt, og dette er ein av dei nominerte bøkene som eg trur eg ganske ukjent for dei fleste. Ingebrigtsen har skrive fleire bøker og vunne fleire priser, men er ikkje noko kommersiell suksess. Urettferdig, men forståeleg.

Kosovo-krigen er over, men å kalle dagens tilstand «fred» er å dra det litt langt. Vi møter Reza, ein veteran frå krigen, som kom heim og oppdaga at ein serbisk soldat hadde voldtatt kona hans og ho var blitt gravid. Dette var for så vidt daglegdags, men Deborah nekta å ta abort eller sette bort barnet. Så Isa har hatt ein ganske vondt oppvekst med ein stefar som hater han. Det einaste lyspunktet var storebroren, Shkodran. Vi møter desse brørne og Reza då dei er med ein gjeng veteranar ut i skogen for å felle tre til brensel, og hogstdagen blir etter kvart ganske dramatisk.

Romanen er knøttliten, 122 små sider med stor skrift, så om du vil lese så mange bøker som mogleg i år, er dette ei bok å notere på lista. Handlinga går over éin dag, med fleire tilbakeblikk. Stilistisk sett er romanen ganske så bra (kulden som både er konkret og metaforisk gjennom heile boka, for eksempel), og om dette hadde vore pensum på litteraturvitenskap kunne eg nok fått ei god oppgåve ut av det. Det går i rasande tempo, raskare og raskare, her er ingen avsnitt å puste på, knapt eit punktum er brukt. Ein klarer å henge med i starten, men mot slutten så går det litt for raskt i svingane for den vanlege lesaren, og det er ikkje alt som er tatt med som føles naudsynt, samstundes som ein mangler nokre bitar av puslespelet. Om du ikkje les ein del «litterær litteratur», så er det ikkje sikkert du vil få glede av denne presise og vonde romanen.

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2018