Sitat

«Den dunkle dottera» av Elena Ferrante

Boka er eit leseeksemplar frå Norli

Kor skal eg begynne? Eg treng vel ikkje fortelje nokon at dette er bra, for det veit du – det er jo Elena Ferrante. Ferrante er seg sjølv lik, og skriv med den samme menneskelegheita og den same brutaliteten som alltid. Eg må innrømme at Svikne dagar traff meg betre, men det handlar vel meir om at eg veit korleis det er å bli dumpa, men ikkje aner korleis det er å vere mor. Den ambivalensen Leda her føler rundt morsrolla, er ikkje noko eg har grunnlag for å verkeleg skjøne, sjølv om det vert skildra godt.

La meg berre kjapt diskutere tittelen! For dei som ikkje er så stødige i nynorsk (kva gjer du då på min blogg av alle bloggar?) Dunkel betyr mørkt, skjult, gøymd, uklar. Eg slit litt med tittelen (sjølv om eg ikkje kan italiensk og veit kva som var meint), for på engelsk heiter  boka The lost daughter. Det gir litt meir meining for meg, anten du tenker på Leda sine døtre i boka som er flytta til Canada, Leda som trekte seg vekk frå familien sin i Napoli, Elena som forsvinn i ei  liten time, eller tenker på den vesle dukka til Elena som dottera hennar når dukka forsvinn. (Eg lenar meg mot den siste). Men ja, så om du var litt i stuss på kva dunkel betydde, så veit du det no.

Boka handler om Leda, ei dame som pushar femti. Ho dreg på ein ferie ho eigentleg ikkje treng, for ho er singel og døtrene bur i Canada med far sin. Likevel dreg ho altså, og når ho slår seg ned på stranda ser ho ei ung mor (Nina) med dotter si (Elena), i følgje med ein svær napolitansk familie. Ho vert ganske fascinert av begge to, og sit og følgjer med på dei. Ho held seg for seg sjølv heilt til Elena forsvinn på stranda. (Slapp av, dei finn ho att med ein gong.) Frå då av snakker ho meir og meir med denne familien, og begynner å reflektere over seg sjølv som mor, om oppveksten sin og livet sitt no.

Eg må jo innrømme at eg begynner å tru at «Elena Ferrante», uansett kven ho (eg berre veit at det er ei dame) er, har opplevd mykje av dette sjølv. Veldig mange av situasjonane i dei så langt seks romanane på norsk, liknar kvarandre til forveksling. Fleire hendingar mellom mor og barn (som at barnet slår mora) er ganske så like, den akademiske mora som ikkje elska livet som mor når alt kom til alt, rømmer frå Napoli til ein annan del av Italia… Eg seier ikkje at det er sjølvbiografisk direkte, men eg er overbevist over at «Ferrante» bruker utruleg mykje av seg sjølv i bøkene. Noko som kan forklare kvifor ho er så anonym som ho er.

Er det forresten tilfeldig at mykje av denne boka dreier seg rundt dukka den vesle jenta mister, og som Leda stel? Med tanke på at barneboka til Ferrante vart omsett no til hausten, Natt på stranda, som handler om ei dukke som vert gjenglømt på stranda. (Det er nok ganske så tilfeldig, men om du ikkje visste om barneboka, så bør du sjekke den ut! Den er utruleg kul.) Uansett, hugs at Kvelande kjærleik kjem ut til våren! Eg gler meg i alle fall stort.

Men ja, dette vart veldig langt. TLDR; Ferrante er alltid bra, kos deg med boka.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Elena Ferrante finn du HER.