Leseeksemplar

Ishavspirater var kanskje den mest omsnakka barneboka fra i fjor, og fikk strålande anmeldelser. Den blei samanlikna med bøkene til Astrid Lindgren (Nilsson er svensk), og det er absolutt ikkje rart. Det er same type bok: ei farefull ferd, lojalitet, vennskap, modige barn over heile linja. Ikkje at det er ein Lindgren-kopi, men det er i same tradisjon.

Alle veit om ishavspiratene, og alle barn veit å passe seg for dei. Historiene om Hvithodes pirater som kidnapper barn og tvinger dem til å jobbe i gruven sin, men ingen trur egentlig på det. Det er jo berre eit eventyr? Det er i alle fall Siris oppfatning, helt til veslesystera vert tatt. Siris far er veeeeeldig gammal, og ho forstår at om det skal vere eit håp å få systera tilbake i live, må ho reise sjølv. Reisa gjennom Ishavet no på vinteren er livsfarleg i seg sjølv, om ein ikkje i tillegg er ei lita jente utan noko anna enn lojalitet og enorme mengder mot på vei for å utfordre den farligaste piraten i riket.

Det er et skikkelig vilt eventyr, som passer like bra for barn som for voksne! Eit par twist and turns her og der, og noko som er skikkelig fint: vaksne som kan innrømme feil og gjere sitt beste for å ordne opp. Eg synest det er ganske sjeldan at vaksne er så sårbare (foran barn) i barnebøker. Dei er enten onde eller heltar, eller kjempekjedelige. Apropos, veldig lite i denne boka var kjedelig. Den er knallgod!

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2017