Okei, dette var faktisk ikkje ei bok eg hadde tenkt å blogge om, eg tenkte eigentleg berre å bruke den for å ha noko kort og lett å lese på for å kople litt av innimellom eksamenslesinga. Men eg oppdaga ganske raskt at eg må jo faktisk berre fortelle dykk om denne boka, for den er sterk.

«Jeg» starter som ei tolvårig jente i boka, og lev eit lykkelig familieliv, med foreldre som elskar kvarandre; Faktisk er dei så glade i kvarandre, at jenta av og til føler dei helst ville vore aleine og utan henne. Alt dette endrast når veslebroren blir fødd, mora vert sliten, faren flørtar med andre og eit enormt sjalusidrama utspiller seg. Men det som verkeleg gjer at livet deira fell i grus, er døden til babyen – og skuldkjensla jenta sit att med. For kva er det meininga ein skal gjere når man med eit uhell har drept den vesle babybroren sin?

Sjølv tiår etter, definerer ho livet sitt som «tida etter ulukka», og slit enno med skuld. Ho er klar over at ho etter kvart vil ende opp hos mora (det skulder ho henne, ikkje sant?), så ho slår opp med sambuaren og byrjar etter kvart hatar ho livet som slave for mora (som rett nok har hatt slag). På ei rydderunde i huset ti år seinare, finn ho nokre papir som beviser at ho kanskje ikkje er skuldig i brorens død likevel, og at mora visste det. Og ho vert rasande.

Romanen handler om skuldkjensle, usunne familieforhold, manipulasjon, valg, å ønske seg tilgjeving og å ikkje ville gi det. Eg synest ikkje fortellermåten er heilt konsekvent i del éin; av og til kjennest det ut som om det er ei tolvårig jente som snakkar, av og til som ei dame som ser tilbake på hendingane. Boka er veldig lettlest, med 3 delar, delt inn i delar, delt inn i delar. Og ja, som dokker veit, så elskar eg jo slike bøker med mange, mange små delar inni, så eg kan lese på korte bussturar og slikt, dei blir så … tilgjengelige. Hashtag pendlerbok? Ja. #pendlerbok.

Åh, forresten! Kan anbefalast til alle som likte Hålke av Helene Uri.

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2015