Boka er sponsa av Samlaget

Agnes Ravatn sitt forfattarskap famnar imponerande breidt! Romanar, essay, sjølvhjelpsbøker… Og for å ikkje snakke om kvaliteten. Til tross for den korte omtala mi av Fugletribunalet, er det nok ein av romanane som sit djupast igjen hos meg.

Denne boka er fulle av essay, eller «stasjonære reisebrev», om korleis opplevinga av å flytte langt ut på bygda etter ti år i Oslo. Det passer jo så greitt no, med barselpermisjon og alt. Sjølv om ideen er ganske idyllisk, er det ikkje alt som lev opp til forventingane. For sjølv om gardshuset er nyoppussa, so tek jo kommuna seg si tid med internettoppkoplinga. Og knekkebrøda blir jo aldri som dei skal! Mobildekninga er håplaus, og her er jo ingen å snakke med.

Vel, nesten. For nærmaste nabo (sånn omtrent) er forfattar Einar Økland. I alle essayene er her samtaler med Økland, om alt mellom himmel og jord. Eg har ikkje noko spesielt forhold til Økland og hans litteratur, men om noko kan gjere deg lysten på å lese verka hans, må det vere desse samtalene og skildringane av han.

Skildringane til Ravatn er skarpe, morosame og menneskelege. Det er snakk om berre nitti sider, men det er overraskande mykje ein kan få pressa inn på så lite plass, altså. Inkludert knekkebrødoppskrifta til Einar Økland.

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2017

Fleire bøker av Agnes Ravatn finn du HER.