Då har eg og endeleg tatt fatt på denne – nesten latterleg – populære serien. Ei av bøkene er jo konstant på bestselgerlista, anten i pocket eller innbunden eller som e-bok. Det er jo heilt vilt! Så eg måtte jo faktisk berre sjekke dette ut for meg sjølv, då veldig mange av favorittbøkene mine blir samanlikna med Rileys bøker (og som den book hoarderen eg er, så har eg nesten alle bøkene hennar allereie).

De syv søstre er et leseeksemplar frå Boklageret

I den første boka, får vi sjokkerande nok vite at dei berre er seks søstre (og eg kan lukte at den sjuande nok vil dukke opp før serien er slutt, noko anna ville blitt rart). Alle samlast i barndomsheimen sin i Sveits, då faren deira er død. Og her må vi akseptere eit merkeleg premiss for boka: adoptivfaren deira har reist verda rundt og adoptert desse seks jentene (sjølv om han er singel, mykje vekkreist og dei vert oppfostra av ei slags hushjelp/barnepike), då han prøver å «samle» alle jentene frå eit stjernebilete kalla De syv søstre. Det er heller sært. Men ok, la oss berre godta at han var ein eksentrisk og rik mann som adopterte trengande, nyfødte pikebarn.

Denne boka handler om den «førstefødte» av jentene, Maia. Etter adoptivfarens død, har ho som dei fem andre fått eit brev som leder henne tilbake til opphavet sitt. Maia reiser til Rio de Janeiro, og eit gamalt herskapshus. Problemet er berre at den gamle kvinna som bur der gir henne klar beskjed om at ho tar feil, og umogleg kan vere fødd i dette huset. Og så hopper ti nesten hundre år tilbake i tid, til Rios stortid, då Kristusstatuen skulle setjast opp. Vi følgjer Izabela, ei vakker sosietetsjente som vil frigjere seg frå eit mogleg ekteskap, og blir med ei venninne og hennar familie til Europa, der ho forelskar seg hodestups i byen Paris.

Eg veksla mellom å lese boka og høyre den på lydbok når eg gikk på fjellet (kan eg få litt applaus?), og det var ei heilt herlig historie å ha på øyrene og koble av med. Eg trur ingen vil beskylde boka for å vere veldig realistisk, men nydelig er den! Eg synest miljøet i Rio de Janeiro er heilt fantastisk skildra, og boka blir jo som ein liten ferie dit. Så no får eg komme i gang med nummer to! (Og det blir rart å lese ein brite sin skildring av Noreg.)

I boka om den nest eldste systera, Ally, forflytter vi oss som sagt til Noreg. Dette skjer ikkje før langt ut i boka, og det er mykje vi skal gjennom først. (Forresten var skildringane av Bergen utruleg ekte! Sjølv om eg trur Riley overvurderer nordmenns vennlighet mot framande.) Før farens død, møter Ally sitt livs kjærleik og ser lyst på framtida. Lukka hennar varer dessverre ikkje så lenge, når faren død og forloveden vert riven vekk frå henne. Ho bestemmer seg til slutt for å finne ut meir om røttene sine i Noreg, og undersøker historia om Anna Landvik frå slutten av 1800-talet og hennar tilknytning til Ibsen og Grieg. Eller rettere sagt, til Peer Gynt.

Eg synest historia om sangerinna Anna og hennar liv i Christiania var den absolutt beste delen av boka, og så langt tenkjer eg at Riley kunne fått like mykje ut av å berre ha skrive dei historiske delane av desse bøkene som eigne bøker, og resultatet ville blitt minst like vellukka. Men så er det vel ein del meir å tene dersom du får folk til å kjøpe alle bøkene i ein serie på sju, eg ser den.

Skyggesøsteren er sponset av Cappelen Damm

Star si historie er her faktisk meir spennande enn fortidsdelen, så vidt. Ho føler seg kvalt i forholdet til den dominerande søstera Cece, og prøver å bryte laus. På jakt etter familien sin finn ho ein litt dysfunksjonell ein, som ho forelsker seg i. Men ho forstår ikkje kva hennar opphav skal ha med dei å gjere? Ho starter å nøste opp trådene, men oppdager raskt at ho ikkje er den einaste som leiter.

I fortidsdelen involverer Riley som vanleg mange historiske karakterer, og her får den engelske adelen køyrt seg. (Eg kan kanskje forstå kvifor Kjærlighetsbrevet blei tatt ut av butikk i England for mange år sidan, då romanen opprinneleg kom.) Ho legg ikkje akkurat fingrane i mellom, og fantasien er høg. Men det er litt av det som gjer bøkene såpass gode (sjølv om det ikkje litterære mesterverk, langt i frå), er kor virkelighetsfjernt heile greia er. Og slike totalt utruverdige underhaldningsromanar trengst innimellom. Ei pustepause, liksom.

Dei tre fyrste bøkene i serien er absolutt gode, men som nevnt over kunne dei fint klart seg som sjølvstendige bøker. (Og for meg startar desse kvinnenes historie litt for langt tilbake i tid til at det kjennest relevant for personane dei er i dag.) Det er jo ei stor trend no å veksle mellom notid og fortid på denne måten, og veldig mange liker denne stilen. Det gjer for all del eg og, men eg må innrømme at etter all hypen rundt desse bøkene hadde eg forventa at dei skulle vere dobbelt så gode. Om du ser etter ei verkeleg magisk bok av denne typen, vil eg anbefale I gode og onde dager av Gill Paul. Men dersom du tenker som meg – at den historiske delen utan tvil er den beste delen av boka – bør du sjekke ut bøkene til Dinah Jefferies, spesielt Silkehandlerens datter.

Men lesverdige er bøkene absolutt, og veldig greie å berre fordjupe seg i; rømme litt vekk frå verkelegheita. Og ja, eg skal lese Perlesøsteren. Stay tuned.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: De syv søstre (2015), Stormens søster (2016), Skyggesøsteren (2017)

Fleire bøker av Lucinda Riley finn du HER.